Kirkekalender torsdag 24. november  (11/11) år 2016.     22.uke etter pinse.  

5.Tone

 

 Martyren Orestes

Lesning:

Den hellige Apostel Paulus brev til Tessalonikerne    2:   1-8

«Brødre og søstre:   

Det øyet ikke har sett, og det øret ikke har hørt, det som heller ikke kom opp i menneskets hjerte, det som Gud har forberedt for dem som elsker Ham.

10 Men Gud har åpenbart det for oss ved sin Ånd. For Ånden ransaker alle ting, ja, også Guds dybder.

11 For hvem blant menneskene kjenner de ting som hører mennesket til, uten menneskets ånd som er i ham? Slik er det heller ingen som kjenner de ting som hører Gud til, uten Guds Ånd.

12 Men vi har ikke fått verdens ånd, men den Ånd som er fra Gud, for at vi skal kjenne de ting som av nåde er blitt gitt oss av Gud.

13 Disse ting taler vi også om, ikke med ord som menneskelig visdom lærer, men med ord som Den Hellige Ånd lærer, idet vi tolker åndelige ting med åndelige ord.

14 Men et sjelelig menneske tar ikke imot de ting som hører Guds Ånd til, for de er som dårskap for ham. Han kan heller ikke kjenne dem, for de bedømmes åndelig.»

Evangelium:

Evangelisten Lukas    11:  14 – 23

«På den tid :  

drev han ut en demon som var stum.
Da demonen hadde fart ut, skjedde det at den stumme talte. Og folkemengden undret seg.
Men noen av dem sa:
«Han driver ut demoner ved Beelsebub, demonenes hersker.»
Andre som fristet Ham, krevde et tegn fra Himmelen av Ham.
Men Han kjente tankene deres og sa til dem:

«Hvert rike som kommer i strid med seg selv, blir lagt øde,
og husfolk som er i strid med husfolk, faller.

Hvis også Satan er kommet i strid med seg selv,
hvordan kan da hans rike bli stående?
For dere sier at Jeg driver ut demoner ved Beelsebub.

Hvis Jeg driver ut demoner ved Beelsebub,
ved hvem er det da deres sønner driver dem ut? Derfor skal de være deres dommere.

Men hvis Jeg driver ut demoner med Guds finger,
da er sannelig Guds rike kommet til dere.

Når en sterk mann, fullt bevæpnet, vokter sin egen gård,
vil hans eiendom få være i fred.

Men når en som er sterkere enn ham, kommer over ham og overvinner ham,
tar han fra ham hele den rustningen som han stolte på, og deler ut byttet hans.

Den som ikke er med Meg, er imot Meg,
og den som ikke samler med Meg, han sprer.»

 

 

 

Liten bønn: For Deg, Herre min Gud og Skaper, som tilbes og æres i den ene Hellige Treenighet: Fader og Sønn og Hellig Ånd, bekjenner jeg alle mine synder som jeg har begått i hele mitt liv og som jeg begår til enhver tid i gjerning, ord og tanke, med synet, hørselen, luktesansen, smakssansen og alle mine sjelelige og legemlige sanser. Derved har jeg forarget Deg, min Gud og Skaper, og forurettet min neste. Jeg sørger over dette og anklager meg selv for det og vil forbedre meg, bare Du, Herre min Gud, hjelper meg, og det ber jeg Deg om i ydmykhet og med tårer. Og tilgi Du meg ved Din barmhjertighet alle mine synder og befri meg fra dem alle sammen, for Du er god og elsker menneskene.For Deg, Herre min Gud og Skaper, som tilbes og æres i den ene Hellige Treenighet: Fader og Sønn og Hellig Ånd, bekjenner jeg alle mine synder som jeg har begått i hele mitt liv og som jeg begår til enhver tid i gjerning, ord og tanke, med synet, hørselen, luktesansen, smakssansen og alle mine sjelelige og legemlige sanser. Derved har jeg forarget Deg, min Gud og Skaper, og forurettet min neste. Jeg sørger over dette og anklager meg selv for det og vil forbedre meg, bare Du, Herre min Gud, hjelper meg, og det ber jeg Deg om i ydmykhet og med tårer. Og tilgi Du meg ved Din barmhjertighet alle mine synder og befri meg fra dem alle sammen, for Du er god og elsker menneskene.

Liten Meditasjon: Tiden vi lever i i 2016 kan se dyster ut. Folk setter seg opp mot folk, politiske meninger brukes mot hverandre, skriftlig mobbing og trakasering av både barn og voksne har nådd høyder en ikke skulle tro var mulig. Alt dette konfronteres vi via internett og andre «sosiale» media 24 timer i døgnet. Selv innenfor vårt eget kristne trossamfunn hersker splid og uenighet, noe som tydeliggjøres på Facebook i grupper med ultrakonservative mot progressive. Men er det så farlig?   For vi ser jo aldri den vi krangler med rett inn i øynene, og vi leser ikke kroppsspråket. I de fleste tilfeller har vi aldri har møtt den andre og sannsynligvis kommer vi  ikke til å møte ham heller! Kanskje burde vi stoppe opp, se oss selv i speilet og spørre oss selv hva vi driver med? Er det alltid JEG som har rett? Jesus snakker rett ut om fariseere som står og ramser opp lange bønner, men som selv er som kalkede graver innvendig! Det store spørsmålet blir, står jeg selv i faresonen for å befinne meg i denne kategorien. «Det du skrev om ham på Facebook, det skrev du også om meg». Maximos bekjenneren sa: «Kast ikke for lettvint fra deg den ånderliggjorte kjærlighet, for noen annen frelsesvei er ikke overgitt til menneskene.» Så la oss lete etter den ånderliggjorte kjærlighet, for å finne veien, og hverandre i kjærlighet- Andreas R.  Protocletos

TORSDAG (til de hellige apostlers minne) Tropar for apostlene (3.tone): Hellige apostler, be den miskunnelige Gud om syndenes forlatelse for våre sjeler.  Kondak for apostlene (2.tone): De stødige forkynnere av det gode budskap, de fremste blant Dine disipler, lot Du nyte av Dine goder og Din hvile; for deres smerte og deres død mottok Du fremfor all førstegrøde, Du som alene kjenner menneskenes hjerter.

VITA: Den Hellige Stormartyr Menas fra Egypt. Av yrke var han militær offiser og tjenestegjorde i Kotyaeion regionen i Frygia under høvedsmannen Firmilian under regimet av keiserne Diokletian (284-305) og Maximian (305-311). Når keiserne begynte den voldsomste forfølgelse mot kristne i historien, så gjorde offiseren Menas tjenesteforsømmelse ved å nekte å være med på forfølgelsen. Menas fjernet soldatbeltet sitt (et tegn på militær rang) og trakk seg tilbake til et fjell, hvor han levde et asketisk liv i faste og bønn. Han kommer tilfeldigvis til byen i løpet av en hedensk festival og ved klimaks av festivalen begynner helgenen med tordnende stemme å forkynte troen på Kristus, verdens Frelser. Menas ble stilt for retten og under rettssaken som prefekten Pyrrhus førte, bekjente Menas tappert sin tro, og sa at han var kommet for å fordømme de ugudelige. Prefekten ble rasende, og fikk Menas arrestert. Pyrrhus tilbød å gjenopprette helgenens tidligere rang hvis han ville ofre til de hedenske gudene. Da han nektet, ble han utsatt for grusom tortur og ble halshugget. Dette skjedde i år 304. kristne samlet opp martyrens relikvier av natten og gjemte dem til slutten av forfølgelsen. Senere ble de brakt til Egypt og plassert i en kirke viet til St. Menas sørvest for Alexandria. Etter sitt martyrium fikk Helgenen nåde fra Gud til å utføre mirakler, og for å hjelpe de som trenger det. St Menas er kjent for å helbrede ulike sykdommer, fra besittelse av demoner, og være en beskytter i tider av krig. Dette øverste ikonet her er ett av verdens eldste, og viser Kristus og St.Menas. Ikonet er fra det 6 århundre ikon fra Bawit i Egypt, men nå i  Louvre. Det er ett av de eldste kjente ikoner som eksisterer.

Sharing Christ in a world devoid of hope Without Christ, Orthodoxy is just another religion, devoid of the power to transform and deify the human heart. Without Christ the Church is nothing but a human institution, no different than a political party. For the Church to be herself, Christ must be visible in the love of her bishops and priests. Christ must be seen in the love of her people, and the charity and kindness that is displayed by all who call themselves Orthodox. Without Christ our world is devoid of hope, and for others to know this Christ, they must be able to see Him in us. The light of this very Christ must shine forth through the love of His Church and be made manifest in the works of His people. Without this love there is only darkness upon the face of our world, and the world will remain without hope Others can not know they need Christ if they do not see Him in us. They do not know this Christ fills hearts and transforms lives if they do not see transformation in us. If we are fearful, angry, judgmental, arrogant or aloof, the world will see nothing in our Christian faith worthy seeking. If others do not see in you a forgiving heart, how will they know there is forgiveness in Christ? If others do not see in you a heart filled with joy, how will they know they need the very Christ whom you proclaim as your Lord and Savior? If others see in you a judgmental, narrow minded, unhappy person, why would they be drawn to the Orthodoxy you claim is the true faith? With love in Christ, Abbot Tryphon

Orthodox Calendar Thursday November 24, 2016 / November 11, 2016 Martyr Menas of Egypt (304). Martyrs Victor at Damascus (160) and Stephanida (Stephanis) of Spain (161). Martyr Vincent of Spain (304). Venerable Theodore the Confessor, abbot of the Studion (826). Repose of Blessed Maximus of Moscow Fool-for-Christ (1434). New Hieromartyr Eugene priest (1937). Venerable Martyrius, abbot of Zelenets (1603). Great-martyr Stephen-Urosh III of Dechani, Serbia (1331) (Serbia). St. Martin the Merciful, bishop of Tours (397). Appearance of the Myrrh-Streaming Icon of the Iveron Mother of God in Montreal. St. Militsa, princess of Serbia (1405) (Serbia). Blessed Euthymius and Nestor of Dechani (14th c.) (Serbia). St. Neophytus and St. Uroshitsa of Serbia (14th c.) (Serbia). Martyrs of Zelenetsk: hegumen Victor with brotherhood (1927). Martyr Drakonas of Arauraka in Armenia (4th c.). St. Nicodemus the Younger of Beroea in Macedonia (1305). Synaxis of the Saints of Dechani. St. Bartholomew the Younger, of Rossano, Calabria (1054).

FROM THE ORTHODOX CALENDAR THE MOST COMPREHENSIVE ORTHODOX LITURGICAL CALENDAR ON THE WEB også på Android og Iphone

Oppskrifter fra «Det ortodokse kjøkken«

Oppskrifter i fasten

Bordbønn.

Før måltidet:

Alles øyne våker vokter på oss Herre

Og du gir dem deres føde i rette tid. du åpner din hånd og metter alt som lever med velsignelse.

Etter måltidet

Takk Herren, for han er god og hans miskunnhet varer varer i evighet.
Herren er god i mot alle og hans barmhjertighet er over alle hans gjerninger.

 

Johannes Chrysostomos påske-homilie.

«Hvis et menneske er hengitt til Gud og elsker ham, la det glede seg over denne lyse og strålende fest og triumf. Hvis noen er en klok tjener, la ham tre inn med jubel til sin Herres fryd.

Hvis noen har kjempet lenge i faste, la ham nå få sin lønn. Hvis noen har holdt ut fra den første time, la ham idag motta sin rettmessige belønning. Hvis noen er kommet i den tredje time, la ham takknemlig holde sin høytid. Hvis noen kom i den sjette time, la ham ikke bli motsagt, for han har alt mistet meget ved å komme så sent. Hvis noen har drøyet til den niende time, la ham komme nær, uten å frykte. Hvis noen har nølt like til til den ellevte time, la heller ikke ham bli urolig fordi han er sen. Herren, han som våker over son ære, vil se på den ellevte time som den første. Han gir hvile til,den som kommer i den ellevte time, på samme måte som han gjør mot den som har strevet like fra den første.

 

Han gir miskunn til den siste og viser barmhjertighet mot den første. Derfor skal dere alle tre inn til deres Herres glede og ta imot deres lønn, enten dere kom tidlig eller sent.

Om dere er rike eller fattige, sammen skal dere holde en stor høytid. Om dere har et rolig vesen, eller er heftige av natur, denne dag skal dere gi ære !

Fryd dere på denne dagen, både dere som har fastet og dere som ikke har det. Bordet er dekket, dere skal alle feire en storslagen fest. Kalven er gjødd og slaktet, la ingen gå sultne bort !

 

Gled dere idag over å kunne feire en troens fest, ta imot alle de rikdommer som den gode og vennlige kjærlighet skjenker dere.

 

Ingen skal lenger klage over sin fattigdom, for det altomfattende kongerike er blitt åpenbart. Ingen skal mer gråte over sine synder, for tilgivelsen er stått opp av graven.

 

Ingen skal frykte døden, for Frelserens død har satt oss fri. Han som ble holdte fanget av døden, har utslettet den. Ved å stige ned til dødsriket, har han tatt dødens rike til fange.

Han hisset døden opp ved å gi den en smak av sitt kjød. Og Jesaja, som spådde om dette, roper:

Dødsriket begynte å rase da det møtte deg i dypet.

Det ble rasende fordi det ble ødelagt. Det ble rasende fordi det ble spottet. Det ble rasende fordi det ble slått ihjel.

 

Dødsriket ble rasende fordi det ble overvunnet. Det raste fordi det ble lagt i lenker. Det inntok jorden og møtte himmelen. Det beleiret det synlige, og støtte på det usynlige. Dødsriket angrep et menneskes kropp, og møtte Gud, ansikt til ansikt.

 

Død, hvor er din brodd ? Kristus er oppstanden og de onde makter er styrtet ned. Kristus er oppstanden og livet er vunnet tilbake. Kristus er oppstanden og ingen død forblir i graven. For Kristus som stod opp fra de døde, han er førstegrøden av dem som har sovnet inn.

Hans er makten og æren gjennom alle tider, i evigheters evighet.

Amen.»

———————–

Oversatt av Eyvind Skeie

Den store og hellige Torsdag

Lesning: *

«For jeg har mottatt fra Herren det som jeg også har overgitt til dere, at Herren Jesus den natt da han ble forrådt, tok et brød, takket, brøt det og sa: Dette er mitt legeme, som er for dere. Gjør dette til minne om meg! Likeså tok han også kalken etter aftensmåltidet og sa: Denne kalk er den nye pakt i mitt blod. Gjør dette, så ofte som dere drikker den, til minne om meg! For så ofte som dere eter dette brød og drikker denne kalk, forkynner dere Herrens død, inntil han kommer. Derfor, den som eter brødet eller drikker Herrens kalk på uverdig vis, blir skyldig i Herrens legeme og blod. La hvert menneske prøve seg selv, og så ete av brødet og drikke av kalken. For den som eter og drikker, han eter og drikker seg selv til dom dersom han ikke akter på Herrens legeme. Derfor er det mange svake og syke blant dere, og ikke få som sovner inn. Men dersom vi dømte oss selv, ble vi ikke dømt. Men når vi blir dømt, da er det Herren som refser oss, for at vi ikke skal bli fordømt sammen med verden. «

Evangelier **

Dere vet at om to dager er det påske, og da skal Menneskesønnen overgis til å bli korsfestet. Yppersteprestene og folkets eldste kom nå sammen i huset til ypperstepresten, som hette Kaifas. De rådslo om å gripe Jesus med list og slå ham i hjel.

Men de sa: Ikke på høytiden, for at det ikke skal bli oppstyr blant folket.

Men da Jesus var i Betania, i Simon den spedalskes hus, da kom en kvinne til ham med en alabastkrukke full av kostbar salve. Den helte hun ut over hans hode mens han satt til bords. Men da disiplene så det, ble de harme og sa: Hva skal denne sløsingen tjene til? Salven kunne jo vært solgt for mange penger og gitt til de fattige. Men da Jesus merket det, sa han til dem:

Hvorfor gjør dere det vanskelig for kvinnen? Det er en god gjerning hun har gjort mot meg! De fattige har dere alltid hos dere, men meg har dere ikke alltid. For da hun helte denne salven ut over mitt legeme, gjorde hun meg i stand til min gravferd. Sannelig sier jeg dere: Hvor som helst i hele verden dette evangeliet blir forkynt, skal også det hun gjorde, fortelles til minne om henne.

Da gikk en av de tolv, han som hette Judas Iskariot, til yppersteprestene. Og han sa: Hva vil dere gi meg for at jeg skal utlevere ham til dere? De veide da opp tretti sølvpenger til ham. Fra da av søkte han anledning til å forråde ham.

På den første dag av de usyrede brøds høytid kom disiplene til Jesus og sa til ham: Hvor vil du at vi skal gjøre i stand for deg til å ete påskelammet?

Han sa:

Gå inn i byen til en mann der og si til ham: Mesteren sier: Min tid er nær. Hos deg vil jeg holde påskemåltid sammen med mine disipler.

Disiplene gjorde som Jesus hadde pålagt dem, og gjorde i stand påskemåltidet. Da det var blitt kveld, satte han seg til bords med de tolv. Jesus visste at Faderen hadde gitt alt i hans hender, at han var utgått fra Gud og gikk til Gud.

Da reiser han seg fra måltidet, legger av seg klærne, og tar et linklede og binder det om seg. Deretter slår han vann i et fat og begynner å vaske disiplenes føtter og tørke dem med linkledet som han hadde bundet om seg. Han kommer da til Simon Peter, og denne sier til ham: Herre, vasker du mine føtter?

Jesus svarte og sa til ham:

Det jeg gjør, forstår du ikke nå, men du skal skjønne det senere.

Peter sier til ham:

Aldri i evighet skal du vaske mine føtter!

Jesus svarte ham: Dersom jeg ikke vasker deg, har du ingen del med meg!

Simon Peter sier til ham: Herre, ikke bare mine føtter, men også hendene og hodet!

Jesus sier til ham:

Den som er badet, trenger ikke å vaske annet enn føttene, han er jo helt ren. Også dere er rene, men ikke alle.

For han visste hvem som skulle forråde ham. Derfor sa han: Dere er ikke alle rene. Da han hadde vasket deres føtter og tatt på seg klærne, satte han seg til bords igjen. Så sa han til dem:

Forstår dere hva jeg har gjort med dere? Dere kaller meg Mester og Herre. Og med rette sier dere det, for jeg er det. Når da jeg, som er Herre og Mester, har vasket deres føtter, så skylder også dere å vaske hverandres føtter.
For jeg har gitt dere et forbilde, for at også dere skal gjøre slik som jeg har gjort mot dere. Sannelig, sannelig, sier jeg dere: En tjener er ikke større enn sin herre. Heller ikke er en utsending større enn den som har sendt ham. Om dere vet dette, da er dere salige, så sant dere gjør det

Mens de spiste, sa han:

Sannelig sier jeg dere: En av dere skal forråde meg.

De ble da dypt bedrøvet, og den ene etter den andre begynte å si til ham: Det er vel ikke meg, Herre?

Men han svarte og sa:

Den som dyppet hånden i fatet sammen med meg, han skal forråde meg. Menneskesønnen går bort, som det er skrevet om ham. Men ve det menneske som forråder Menneskesønnen. Det hadde vært godt for det mennesket om han aldri var født.

Men Judas, han som forrådte ham, tok til orde og sa: Det er vel ikke meg, rabbi?

Han sier til ham:

Du sa det.

Mens de nå holdt måltid, tok Jesus et brød, velsignet og brøt det, gav disiplene og sa: Ta, et! Dette er mitt legeme.

Og han tok en kalk, takket, gav dem og sa: Drikk av den alle. For dette er mitt blod, den nye pakts blod, som utgytes for mange til syndenes forlatelse. Men jeg sier dere: Fra nå av skal jeg ikke drikke av denne vintreets frukt, før den dag jeg drikker den ny med dere i min Fars rike.

Og da de hadde sunget lovsangen, gikk de ut til Oljeberget.

Da sier Jesus til dem:

I denne natt kommer dere alle til å ta anstøt av meg, for det står skrevet: Jeg vil slå hyrden, og hjordens får skal bli spredt. Men etter at jeg er oppstått, skal jeg gå i forveien for dere til Galilea.

Men Peter svarte og sa til ham:

Om så alle tar anstøt av deg, skal jeg aldri ta anstøt!

Jesus sa til ham:

Sannelig sier jeg deg: I denne natt, før hanen galer, skal du fornekte meg tre ganger.

Peter sier til ham:

Om jeg så måtte dø med deg, skal jeg så visst ikke fornekte deg!

På samme måte talte alle disiplene. Så kom Jesus med dem til et sted som heter Getsemane, og han sa til disiplene: Sett dere her, mens jeg går dit bort for å be! Han tok med seg Peter og de to Sebedeus-sønnene, og sorg og angst kom over ham. Da sier han til dem: Min sjel er bedrøvet inntil døden! Bli her og våk med meg.

Og han gikk et lite stykke fram, falt på sitt ansikt og bad: Far! Er det mulig, så la denne kalk gå meg forbi! Men ikke som jeg vil, bare som du vil. Far, om du vil, så la denne kalk gå meg forbi! Men la ikke min vilje skje, bare din. Da viste en engel fra himmelen seg for ham og styrket ham. Og han kom i dødsangst og bad enda mer inntrengende, og svetten hans ble som bloddråper som falt ned på jorden. Så stod han opp fra bønnen og kom til sine disipler. Og han fant dem sovende av bedrøvelse.

Han kommer tilbake til disiplene og finner dem sovende. Og han sier til Peter: Så var dere da ikke i stand til å våke én time med meg! Han kommer tilbake til disiplene og finner dem sovende. Og han sier til Peter: Så var dere da ikke i stand til å våke én time med meg! Våk og be for at dere ikke må komme i fristelse! Ånden er villig, men kjødet er skrøpelig. Så gikk han bort og bad for annen gang: Min Far! Kan ikke denne kalk gå meg forbi uten at jeg må drikke den, da skje din vilje! Da han kom tilbake, fant han dem igjen sovende, for deres øyne var tunge av søvn. Og han lot dem være, og gikk igjen bort og bad for tredje gang med de samme ord. Deretter kom han tilbake til disiplene og sa til dem: Dere sover ennå og hviler dere? Se, timen er nær da Menneskesønnen skal overgis i synderes hender. Stå opp, la oss gå. Se, han er nær som forråder meg. Og mens han ennå talte, se, da kom Judas, en av de tolv, og sammen med ham en stor flokk som var væpnet med sverd og stokker. De kom fra yppersteprestene og folkets eldste. Han som forrådte ham, hadde gitt dem et tegn og sagt: Den jeg kysser, han er det. Grip ham! Og han gikk straks bort til Jesus og sa: Vær hilset, rabbi! Og han kysset ham.

Men Jesus sa til ham:

Venn, hvorfor er du her?

Da gikk de fram og la hånd på Jesus og tok ham til fange. Og se, en av dem som var med Jesus, rakte ut hånden og drog sverdet. Han slo yppersteprestens tjener og hogg øret av ham.

Da sa Jesus til ham:

Stikk ditt sverd tilbake på plass. For alle som griper til sverd, skal falle for sverd. Eller tror du ikke jeg kunne be min Far, og så ville han nå sende meg mer enn tolv legioner engler? Men hvordan skulle da Skriftene bli oppfylt, at så må skje? I samme stund sa Jesus til flokken: Dere har rykket ut som mot en røver med sverd og stokker for å gripe meg. Dag etter dag satt jeg i templet og lærte, men da grep dere meg ikke. Men alt dette er skjedd for at profetenes skrifter skulle bli oppfylt. Da forlot alle disiplene ham og flyktet.

De som hadde grepet Jesus, førte ham nå til Kaifas, ypperstepresten. Der var de skriftlærde og de eldste samlet. Men Peter fulgte etter ham på avstand til yppersteprestens gård. Der gikk han inn og satte seg med tjenerne for å se hvordan det ville ende. Men yppersteprestene og hele rådet søkte falskt vitnesbyrd mot Jesus, slik at de kunne få dømt ham til døden. Men de fant ikke noe, enda mange falske vitner kom fram. Men til sist kom to fram og sa: Denne mann har sagt: Jeg kan bryte ned Guds tempel og bygge det opp igjen på tre dager!

Da stod ypperstepresten opp og sa til ham:

Svarer du ingenting? Hva er det disse vitner imot deg?

Men Jesus tidde.

Og ypperstepresten sa til ham:

Jeg tar deg i ed ved den levende Gud at du skal si oss om du er Messias, Guds Sønn!

Jesus sier til ham: Du har sagt det! Men jeg sier dere: Fra nå av skal dere se Menneskesønnen sitte ved kraftens høyre hånd og komme på himmelens skyer.

Da sønderrev ypperstepresten sine klær og sa: Han har spottet Gud! Hva skal vi nå med vitner? Se, nå har dere hørt gudsbespottelsen. Hva mener dere?

De svarte og sa: Han er skyldig til døden.Da spyttet de ham i ansiktet og slo ham med knyttneven. Andre slo ham med stokker,og de sa: Spå oss, Messias: Hvem var det som slo deg? Men Peter satt utenfor på gårdsplassen. Da kom en tjenestepike bort til ham og sa: Også du var med Jesus fra Galilea.

Men han nektet så alle hørte det, og sa: Jeg skjønner ikke hva du snakker om!

Men da han gikk ut i portgangen, fikk en annen pike se ham og sa til dem som var der:

Også denne var med Jesus fra Nasaret.

Og igjen nektet han med ed: Jeg kjenner ikke det menneske!

Men litt etter kom de som stod der, bort til Peter og sa:

Visst er du også en av dem! Ditt mål røper deg.

Da gav han seg til å forbanne seg og sverge:

Jeg kjenner ikke det menneske!

Og straks gol hanen.

Da mintes Peter Jesu ord, at han hadde sagt til ham:

Før hanen galer, skal du fornekte meg tre ganger.

Og han gikk ut og gråt bittert.

Da det nå var blitt morgen, holdt alle yppersteprestene og folkets eldste råd mot Jesus, for å få ham dømt til døden. Og de bandt ham, og førte ham bort og overgav ham til landshøvdingen Pilatus.

* 1 kor 11:23-32

**  Mt 26:1-20 Joh 13 :3-17 Mt 26:21-39 Lk 22: 43-45 Mt 26:40- til 27:2

Kirkekalender Tirsdag 3. Desemberber  2017  (21/12) år 2016.   Forfest for Kristi fødsel.  

7.Tone

Julefaste vin&Olje

Martyr Juliana av Nikonikodemia

Lesning:

Den hellige Apostel Paulus brev til Hebrerne     7:   26-  til og med 8:29

«Brødre og søstre:  

For en slik Øversteprest var vel skikket for oss,
En som er hellig, uskyldig, ubesmittet, skilt fra syndere og som er blitt opphøyet over himlene.

Han trenger ikke å bære fram offer daglig, slik som de andre øversteprestene, først for sine egne synder og så for folkets. For dette gjorde Han én gang for alle, da Han ofret seg selv.

For loven innsetter mennesker med skrøpelighet til øversteprester. Men edens ord, det som kom etter loven, innsetter Sønnen, Han som er blitt fullendt til evig tid.

Dette er hovedsaken i det vi sier her: Vi har en slik Øversteprest
som satte seg ved høyre side av Majestetens trone i Himlene,

 en Prest i helligdommen og i det sanne Tabernaklet som Herren har reist, og ikke et menneske.»

Evangelium:

Evangelisten Lukas    6:  17 – 23

«På den tid vidnete han og sa:
«Du er prest til evig tid på Melkisedeks vis.»

For på den ene siden skjer det en opphevelse av det tidligere budet
på grunn av dets skrøpelighet og ubrukelighet.

For loven førte ikke noen ting til fullkommenhet.
Men et bedre håp føres inn, og ved dette kan vi komme nær Gud.

Og ettersom Han ikke ble gjort til prest uten ed –

for de andre er blitt prester uten ed,
men Han er blitt det med ed ved Ham som sier til Ham:
«Herren har sverget og skal ikke angre:
Du er Prest til evig tid på Melkisedeks vis.»

Ifølge dette er Jesus blitt borgsmann for en bedre pakt.
Av de andre var det også mange prester siden de ved døden ble hindret i å fortsette.»

 

 

Om teksten

Liten Meditasjon

Mandag (til englenes minne) Tropar (4.tone):  Førere for de himmelske hærskarer, beskytt oss uverdige under deres ærefulle vingers skjul, og gå i forbønn for oss som roper: redd oss fra all ulykke, for dere leder jo de høyere makter!  Kondak (2.tone): Guds erkeengler, tjenere for Guds herlighet, ledere for englene og veiledere for menneskene: be om det som gavner oss og om stor miskunn, for dere er englenes førere.

„VITA JULIANA AV NIKOMEDIA De hellige kvinder veg ikke mere end mændene tilbage for at give djævelen, hvad der tilkom ham. Et par eksempler maa være bevis nok herfor. Den hellige Juliana afslog at tage præfekten af Nicomedia. Eulogius, til gemal, fordi han var afgudsdyrker. Efter forgjæves bønner og formaninger mistede præfekten taalmodigheden, lod hende først piske med ris, derpaa hænge op efter haaret og lod helde smeltet bly over hodet paa hende; da han ikke paa nogen maade kan komme hende tillivs, belæsser han hende med lænker og kaster hende i fængsel. Her viser djævelen sig for jomfruen i en engels skikkelse og tiltaler hende: „O, Juliana, jeg er en engel, som Gud sender dig, for at du skal beslutte dig til at bede til afguderne og ikke dø en saa elendig død“. Men Juliana opsender en glødende bøn til himmelen og tvinger djævelen til selv at give sig tilkjende. For at lære ham, at han ikke mere skal forføre fromme jomfruer, bagbinder den tapre pige ham, kaster ham til jorden, og uden at lade sig bevæge af hans skrig, prygler hun ham ganske grundigt igjennem med de samme lænker, hun selv var belæsset med. Præfekten befaler, at Juliana skal hentes fra fængslet og underkastes nye pinsler, og hun træder ud, idet hun slæber sin tiende efter sig. Denne klager og tigger: „O, Juliana, gjør mig dog ikke slig til latter, thi nu kan jeg ikke mere optræde som frister imod nogen som helst. Man siger, de kristne ei1 barmhjertige, hvorfor har du ingen barmhjertighed med mig?“ Men Juliana hører ikke paa ham, fører ham i triumf over det hele forum og kaster ham tilsidst i et lokum. Den vanvittige præfekt har selv været øienvidne til altsammen, men lader, som vidste han om ingenting. Han befaler, at pigen skal lægges paa steile og hjul, men en engel sønderbryder marterredskabet, og pigen staar der mere uskadt end før. En uendelig mængde øienvidner til disse hændelser omvender sig til kristendommen, og femhundrede mænd og hundrede og tredive kvinder blir halshugget paa stedet. Efterat ogsaa, dette forsøg er forpurret, skal hun uden videre halshugges. I dette øieblik viser djævelen sig atter og opægger skarpretterne til at hævne den krænkelse, som er tilføiet afguderne og ham, men Juliana behøver bare at aabne øinene for at slaa ham paa flugt.

Saint Peter, Metropolitan of Moscow and all Russia (Russian: Пётр; died on 20 December 1326) was the Russian metropolitan who moved his see from Vladimir to Moscow in 1325. Later he was proclaimed a patron saint of Moscow. In spite of the move, the office remained officially entitled «Metropolitan of Kiev and All Rus’» until the autocephalous election of St. Jonah in 1448. Life Peter was born in Galicia–Volhynia. His parents were Theodore and Eupraxia. At the age of twelve, young Peter entered a monastery where he learned iconography. The igumen of the monastery had St Peter ordained as a hieromonk. After years of ascetic labors at the monastery, the hieromonk Peter, with the blessing of the igumen, left the monastery in search of a solitary place. [1] He built a cell at the Rata River and began to pursue asceticism in silence. Afterwards, at the place of his ascetic exploits, a monastery was formed, called the Novodvorsk. The Icon of the Most Holy Theotokos “Of St Peter” was so called because it was painted by St Peter, Metropolitan of Moscow while he was igumen of the Ratsk monastery near Volhynia. During a visit to the Ratne[2] monastery by St Maximus, Metropolitan of Kiev and All Rus’, Peter gave him the icon as a gift.[3] In 1308 king Boleslaw-Yuri II of Galicia nominated and the Patriarch of Constantinople appointed Peter to the vacant see of Kiev and all Rus’.[1] Mikhail Yaroslavich, Grand Prince of Vladimir and Tver, wanted to advance his own candidate for this position. Peter’s nomination caused prolonged animosity between Mikhail and Peter to the point that the latter had to ask for protection from the Prince of Moscow in 1325. Peter travelled to Constantinople where Patriarch Athanasius consecrated him as Metropolitan of Russia and bestowed on him the hierarchal vestments, staff and icon. Upon his return to Rus’ in 1308, Metropolitan Peter arrived at Kiev after a year, and then proceeded on to Vladimir. During this time of Tatar (Mongol) authority Russia was in turmoil, and Peter was often obliged to change the place of his residence.[1] Peter transferred his metropolitan duties from depopulated Kiev to Vladimir. In 1325 Metropolitan Peter, at the request of Great prince Ivan Kalita (1328-1340), transferred the metropolitan cathedra-chair from Vladimir to Moscow.[4] The move strengthened the political position of Moscow and established it as the spiritual capital of fragmented Russia. After Peter’s move to Moscow, the Cathedral of the Dormition and several other stone churches were built by Ivan Kalita in the Moscow Kremlin. The foundation of the Vysokopetrovsky Monastery in Moscow is ascribed to Peter. He also authored a few sermons and epistles. Peter died on 21 December 1326.[4] After his canonization by Metropolitan Alexis, his veneration was propagated all over Moscovy. Accordingly, many churches were dedicated to Peter the Metropolitan in Moscow and other cities of Russia. His feast day is celebrated on 24 August (the translation of his relics to the Dormition Cathedral in Moscow) and 5 October (in common with Metropolitans Jonah and Alexis)

FROM THE ORTHODOX CALENDAR
THE MOST COMPREHENSIVE ORTHODOX LITURGICAL CALENDAR ON THE WEB
også på Android og Iphone

HER ER OPPSKRIFTER FRA 

Det ortodokse kjøkken

Oppskrifter i fasten

Bordbønn.

Før måltidet:

Alles øyne våker vokter på oss Herre

Og du gir dem deres føde i rette tid. du åpner din hånd og metter alt som lever med velsignelse.

Etter måltidet

Takk Herren, for han er god og hans miskunnhet varer varer i evighet.
Herren er god i mot alle og hans barmhjertighet er over alle hans gjerninger.

 

Kirkekalender Mandag 2/01 år 2017

Kirkekalender Mandag 2/01 år 2017     Forfest for Kristi fødel.  

3.Tone

Julefaste vin &olje

     

Den hellige Ignatius Theoforos, gudsbæreren
Den rettferdige Johannnes av Kronstadt (1908).

Lesning:

Den hellige Apostel Johannes første  brev       4:   7-11

«Brødre og søstre:

Elskede! La oss elske hverandre, for kjærligheten er av Gud.
Og hver den som elsker, er født av Gud og kjenner Gud.

Den som ikke elsker, kjenner ikke Gud,
for Gud er kjærlighet.

Ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart blant oss,
at Gud har sendt sin enbårne Sønn til verden, for at vi skal leve ved Ham.

I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud,
men at Han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder.

Elskede! Hvis Gud elsket oss slik, så skylder også vi å elske hverandre..»

Evangelium:

Evangelisten Lukas    6:  31 – 36

«På den tid sa Han 

Og slik som dere vil at menneskene skal gjøre mot dere, slik skal også dere gjøre mot dem.

Men hvis dere elsker dem som elsker dere, hva er det å takke dere for?
For selv syndere elsker dem som elsker dem.

Hvis dere gjør godt mot dem som gjør godt mot dere, hva er det å takke dere for?
For selv syndere gjør det samme.

Hvis dere låner bort til dem som dere håper å få tilbake fra, hva er det å takke dere for?
For selv syndere låner til syndere for å få like mye tilbake.

Men elsk deres fiender, gjør godt og lån bort, uten å vente at dere skal få noe tilbake.
Og deres lønn skal bli stor, og dere skal være Den Høyestes barn.
For Han er god mot de utakknemlige og onde.

Vær derfor barmhjertige, slik som deres Far også er barmhjertig.»

 

 

Kjærlighetens Akatist: «Lovet være Gud for alle ting!» Går det an å klare å forstå det og si det og mene det?

Liten Meditasjon uke 1. Ett nytt år i Livet som kristen. Hvilken betydning og påvirkning har det på meg? Hva kan jeg gjøre for å nærme meg Kristi kjærlighet ennå mer? Om Maria sier St.Lukas: «Hun gjemte ordene i sitt hjerte» Hvilke ord er det jeg skal gjemme i hjertet i det året som kommer

Troparion (også tropar ; flertall troparia )  Det er en kort salme av en strofe , eller en av en rekke strofer; dette kan bære videre betydningen av en salme interpolert mellomsalmevers.

Troparion, Tone (4.tone): Førere for de himmelske hærskarer, beskytt oss uverdige under deres ærefulle vingers skjul, og gå i forbønn for oss som roper: redd oss fra all ulykke, for dere leder jo de høyere makter!  Kontakion,  (2.tone): Guds erkeengler, tjenere for Guds herlighet, ledere for englene og veiledere for menneskene: be om det som gavner oss og om stor miskunn, for dere er englenes førere.

Helgenvita

Den hellige Ignatius Theoforos, = Gudsbæreren, fordi han var så sikker på Kristi tilstedeværelse i sitt hjerte. Legenden identifiserer ham med det barnet som Kristus fremstilte for disiplene: «Så tok han et lite barn og stilte det midt iblant dem, la armene om det og sa til dem: ‘Den som tar imot et slikt lite barn i mitt navn, tar imot meg. Og den som tar imot meg, tar ikke imot meg, men ham som har sendt meg’» (Mark 9,36-37).

Han var konvertitt, disippel av apostlene Peter og Paulus eller apostelen Johannes, som rundt 69 viet ham til den andre biskop i det store kristne sentrum i Antiokia ved Orontes i Syria etter Peter.
Ignatius hade sitt virke i Atiokia i rundt 40 år uten at vi vet noe om hans episkopat. Han overlevde forfølgelsene under keiser Domitian (81-96) og gledet seg over den perioden av fred som fulgte. Det fant ikke sted noen større kristenforfølgelser på denne tiden, men kristendommen var fortsatt en forbudt religion og tilhengerne ble regnet som fiender av Imperium Romanum. Men i keiser Trajans (98-117) niende regjeringsår ga han ordre om at de kristne skulle ofre til gudene i likhet med de andre borgerne, og å nekte dette ble straffet med døden.

Det tok ikke lang tid før Ignatius ble tatt og ført for keiser Trajan, som da var i Antiokia. Keiseren anklaget ham for å bryte ediktet og oppfordre andre til å gjøre det samme, og Ignatius’ forsvarstale gjorde ikke inntrykk på ham. Han ga ordre om at biskopen skulle legges i lenker og føres til Roma og der kastes for villdyrene.

Reisen stanset en tid i Smyrna (i dag Izmir i Tyrkia), hvor Ignatius hadde et møte med den hellige Polykarp, som da var en ung mann. Den hellige Simeon Metafrastes skriver i sin biografi om Ignatius at Polykarp var en «hellig apostel». Hit kom også den hellige biskop Onesimos i spissen for en delegasjon fra Efesos, biskop Damas med utsendinger fra Magnesia og biskop Polybios fra Tralles. En av representantene, Burrhus, var så nyttig at Ignatius spurte efeserne om å la ham være hos seg som ledsager. Her skrev Ignatius også de fire første av de syv brev han særlig minnes for; til menighetene i Efesos, Magnesia, Tralles og Roma.

Vokterne hadde det travelt med å reise videre fra Smyrna for å nå frem til Roma før sirkuslekene var over, for berømte ofre var alltid en stor attraksjon i amfiteatret. Ignatius gikk gladelig med på det. De seilte videre til Troas, der de fikk høre at freden var gjeninnført i kirken i Antiokia. I Troas skrev Ignatius enda tre brev før de seilte til Europa; til menighetene i Filadelfia (i dag Alasehir i Tyrkia) og Smyrna samt et avskjedsbrev med råd og formaninger til Polykarp.

Alle brevene ble diktert til andre kristne, for hans egne hender var lenket. Disse brevene er av den største verdi og interesse ved det lys de kaster over kristen tro og praksis mindre enn ett århundre etter Kristi Himmelfart. Brevene omhandler Kirken, giftemål, treenigheten, inkarnasjonen, forløsningen og eukaristien. Igjen og igjen tilskynder han i brevene mottakerne til å holde fast på enheten seg imellom når de møtes for å feire Eukaristien, presidert av sin biskop. I brevet til Smyrna skriver han: «Der hvor biskopen er, er det kristne fellesskapet, på samme måte som der hvor Kristus er, er kirken».

I brevet til de kristne i Roma ba han dem om ikke å prøve å få ham benådet – han ville dø martyrdøden for Kristus. «La meg følge min Guds eksempel på lidelse». «Jeg er Guds hvete. De ville dyrene skal male den i stykker med sine tenner, slik at jeg blir Kristi rene brød». I hans brev brukes også for første gang begrepet «den katolske kirke (almene kirke)» om de troendes fellesskap, og han understreker biskopen av Romas forrang. I et av brevene skriver han at han var i en gruppe soldaters vold: «Ti leoparder, hvis oppførsel blir verre jo bedre de blir behandlet». En detaljert beskrivelse av reisen til Roma ble skrevet av Agathopus og en diakon ved navn Philo, som var sammen med ham, og som også skrev de syv brevene etter diktat.

Fra Troas seilte følget til Neapolis, og derfra dro de landeveien gjennom Makedonia og Illyria. De seilte fra Dyrrachium (Durazzo). Om de seilte helt til Roma eller om de bare seilte over Adriaterhavet og tok landeveien til Roma, er umulig å avgjøre. Etter en reise på minst seks, kanskje tolv uker, kom følget frem til Roma, hvor det sies at de troende kom ut for å møte Ignatius. De gledet seg over hans nærvær blant dem, men sørget over at de skulle miste ham så snart. Det virker som om de fortsatt håpet på å få ham løslatt, men han gjentok det han hadde sagt i brevet til dem at han ville lide martyrdøden.

I følge legenden kom han til Roma på sirkuslekenes siste dag. I Roma ble forhørene i følge en upålitelig legende ledet av keiser Trajan selv, og først etter at alle overtalelsesforsøk var forgjeves, ble Ignatius dømt til døden ved å kastes for de ville dyr i et offentlig sirkus, sannsynligvis Det flaviske Amfiteater, bedre kjent som Colosseum.

De to løvene drepte ham raskt. Dette skjedde rundt 107. Noen forskere mener han døde mellom 110 og 117. Han er den enste martyren vi vet om som døde i Det flaviske amfiteater, i dag kjent som Colosseum. De andre som ble dømt ad bestias, det vil si å kastes for villdyrene, døde i Circus Maximus ved foten av Aventin-høyden. De restene som villdyrene lot være igjen av martyren, samlet de kristne sammen. De dyrebare relikviene ble brakt tilbake til Antiokia av diakonen Philo av Kilikia og syreren Rheus Agathopus, hvor de ble oppbevart og æret som den største skatt ved byporten, i følge de hellige Hieronymus og Johannes Krysostomos.

Hieromartyr Ignatius Gudbærer, biskop av Antiokia (107).
Den rettferdige Johannnes av Kronstadt (1908).

Johannes av Kronstadt (1829-1908)Ioann Ilíc Sergjev föddes i trakten av Archangelsk i norra Ryssland. Han kom ur en gammal prästsläkt och skrev senare  i livet om sin uppväxt: “Från min tidiga barndom lärde föräldrarna mig att be … Evangelierna var min barndoms följeslagare, min lärare, ledare och tröstare…”

Johannes studerade från 1841 vid den andliga akademin i S:t Petersburg. Studierna kombinerade han med arbete, han kopierade på nätterna dokument eftersom hans far hade dött och han var den ende som skulle försörja familjen. Sin blygsamma lön sände han till modern. 1855 gick han ut Akademin med teologie doktorsexamen. Han prästvigdes 1855 och fick genast tjänst i Kronstadt, på en befäst ö utanför S:t Petersburg.

Johannes var inte munk utan levde i äktenskap.Han giftet sig med Elisabeth, dotter av  ärkeprest KP Nevitzki- Med en oerhörd energi tog han sig genast an den fattiga befolkningen som var nedsjunken i alkoholism och kriminalitet. År1882 öppnade han ett ”Arbetets hus” med bland annat en arbetsförmedling, 1889 ett natthärbärge, 1891 ett pilgrimshärbärge. Arbetets hus utvidgades med ett barnhem, ett daghem för barn, ett hus för fattiga kvinnor, en bespisning och en plats för utdelning av kläder till behövande.

Johannes blev omåttligt älskad av befolkningen, och ansågs också vara en undergörare. Bland annat påstods han kunna läsa brev som han ännu inte hade tagit emot. Från 1888 reste han runt omkring i Ryssland och talade om sina projekt. Han steg också snabbt i hierarkin, blev ärkepräst med mitra och medlem av den heliga synoden. Detta hade han ingenting emot, för paradoxalt nog älskade han prakt och ståt. Han författade också en stor mängd andlig litteratur, bland annat predikningar och dagböcker.

Under den första ryska revolutionen trädde han fram med varnande ord till det ryska folket att vända om, annars skulle Gud ”sända ett plågoris i form av ohederliga, grymma, självpåtagna härskare som kommer att dränka din jord i blod och tårar.” Johannes profetia skulle slå in, även om han inte själv fick se det. Han insomnade den 20 oktober 1908.

Men det hör med til vita at han är mycket politisk omdiskuterad.

Johannes av Kronstadt helgonförklarades 1990 av Moskvapatriarkatet och 1994 av Ryska utlandskyrkan.

Ev link til bibelen

FROM THE ORTHODOX CALENDAR
THE MOST COMPREHENSIVE ORTHODOX LITURGICAL CALENDAR ON THE WEB
også på Android og Iphone

HER ER OPPSKRIFTER FRA 

Det ortodokse kjøkken

Oppskrifter i fasten

Bordbønn.

Før måltidet:

Alles øyne våker vokter på oss Herre

Og du gir dem deres føde i rette tid. du åpner din hånd og metter alt som lever med velsignelse.

Etter måltidet

Takk Herren, for han er god og hans miskunnhet varer varer i evighet.
Herren er god i mot alle og hans barmhjertighet er over alle hans gjerninger.

 

Kirkekalender Fredag 15. desemberber  (2/12) år 2016.     25.uke etter pinse.  

7.Tone

Julefaste

FREDAG (til det hellige korsets minne)

Lesning:

Den hellige Apostel Paulus første brev til Timotheus     3:   1-13

«Brødre og søstre: Dette er et troverdig ord:
Hvis noen ønsker seg en tilsynstjeneste, er det en god gjerning han har lyst til.

En tilsynsmann må altså være uklanderlig,
én kvinnes mann, edruelig, sindig, ha god oppførsel,
være gjestfri og være i stand til å undervise.

Han må ikke være henfallen til vin, ikke brutal, ikke grådig etter urettmessig vinning,
men mild, ikke stridslysten, ikke pengekjær.

Han må være en som styrer sitt eget hus godt,
og ha barn som underordner seg med all ærbødighet.

For om noen ikke vet hvordan han skal styre sitt eget hus,
hvordan skal han da ta vare på Guds menighet?

Han må ikke være en nyomvendt, for at han ikke skal bli oppblåst av stolthet
og falle under den samme fordømmelse som djevelen.

7 Dessuten må han ha godt vitnesbyrd blant dem som er utenfor, så han ikke skal falle i vanry og i djevelens snare.

På samme måte må diakoner være ærbødige, ikke tale med to tunger,
ikke være henfalne til mye vin, ikke grådige etter urettmessig vinning.

De må ta vare på troens hemmelighet i en ren samvittighet.

Men også disse må bli prøvd først, så kan de få tjene som diakoner,
hvis de blir funnet å være ulastelige.

På samme måte må også kvinnene være ærbødige,
ikke baktalere, være edruelige og trofaste i alle ting.

Diakoner skal være én kvinnes mann,
og de må kunne styre sine barn og sine egne hus godt.

For de som har gjort en god tjeneste som diakoner,
oppnår selv et godt omdømme og stor frimodighet i troen på Kristus Jesus..»

Evangelium:

Evangelisten Lukas    16: 1 – 9

«På den tid sa til disiplene sine: «Det var én rik mann, og han hadde stor rikdom,
og han hadde en forvalter over eiendommen.
Denne forvalteren ble anklaget for å sløse bort eiendommen hans.

Så kalte han forvalteren til seg og sa til ham: Hva er det jeg hører om deg?
Avlegg regnskap for forvaltningen din, for du kan ikke lenger være forvalter.

Da sa forvalteren til seg selv: Hva skal jeg gjøre?
For min herre tar forvaltningen fra meg. Jeg orker ikke å grave.
Jeg skammer meg over å tigge.

Nå vet jeg hva jeg skal gjøre for at folk skal ta imot meg i husene sine,
også når jeg er fratatt forvaltningen.

Så kalte han til seg hver enkelt av dem som sto i gjeld til hans herre og sa til den første: Hvor mye skylder du min herre?

Han sa: Hundre bat olje. Og han sa til ham: Ta regningen din og skynd deg og skriv femti.

Så sa han til en annen: Hvor mye skylder du? Og han sa: Hundre kor hvete.
Og han sa til ham: Ta regningen din og skriv åtti.

Så roste hans herre den urettferdige forvalteren fordi han hadde handlet klokt.
For denne verdens barn er klokere overfor slekten sin enn lysets barn.

Jeg sier dere: Skaff dere venner ved hjelp av den urettferdige mammon,
slik at de kan ta imot dere i de evige boliger når dere mislykkes.»

 

 

FREDAG (til det hellige korsets minne) Troparion, 1. Tone Frels, o Herre, Ditt folk og velsign Din arvedel, gi Dine troende seier over motstanderne og bevar Ditt herrevelde med Ditt kors. Kontakion, i 4 Tone Villig lot Du Deg løfte opp på korsets tre for å gi rikelig miskunn til Ditt nye eiendomsfolk, Kristus, vår Gud, gled Du Dine troende med seier over motstanderne, med Ditt uovervinnelige kors som fredens våpen.

Kong Magnus II dør i 1371 som munk i Valaamo kloster.

 Profeten Sefanja (Sophonias) (635 f.Kr.).
Ærverdige Sabbas , abbed av Zvenigorod, disippel av St. Sergius av Radonezh (1406).
Hieromartyr Andrew prest (1920).
Hieromartyr Nicholas prest (1930).
St. Gregory skriftefar (1960).
Ærverdige Theodulus , eparch av Konstantinopel (440).
Ærverdige John Silent St. Sabbas ‘kloster (558).
Hieromartyr Theodore , erkebiskop av Alexandria (606).
Velsignede Gregory of Cherniksk ( Romania ).
Hieromartyr Gabriel , biskop av Ganos (1659) ( gresk ).
St. Birinus, biskop i Dorchester (649-650) ( Celtic og britiske ).
Martyr Angelos Chios (1813) ( gresk ).
Ærverdige Cosmas av St. Annes Skete, Mt. Athos.
St. Sola, angelsaksiske misjonæren prest i henhold til St. Bobiface (790-794)
St. Nicetius, biskop av Lyons ( Gallia ).
St. Lucius, konge av Storbritannia som inviterte misjonærer til sitt folk i AD 187.
Martyrs Agapius, Selevkos og Mamas ( gresk ).

FROM THE ORTHODOX CALENDAR
THE MOST COMPREHENSIVE ORTHODOX LITURGICAL CALENDAR ON THE WEB
også på Android og Iphone

HER ER OPPSKRIFTER FRA 

Det ortodokse kjøkken

Oppskrifter i fasten

Bordbønn.

Før måltidet:

Alles øyne våker vokter på oss Herre

Og du gir dem deres føde i rette tid. du åpner din hånd og metter alt som lever med velsignelse.

Etter måltidet

Takk Herren, for han er god og hans miskunnhet varer varer i evighet.
Herren er god i mot alle og hans barmhjertighet er over alle hans gjerninger.

 

Kirkekalender Fredag 9. desemberber  (27/11) år 2016.     24.uke etter pinse.  

7.Tone

Julefaste

Stormartyr Georg

Lesning:

Den hellige Apostel Paulus brev til     4:   5-9

«Brødre og søstre:  

Men vi pålegger dere, søsken, i vår Herre Jesu Kristi navn,
å ta avstand fra alle søsken som lever upassende og ikke står fast i den overleveringen
de mottok fra oss.

For dere vet selv hvordan dere bør følge etter oss,
for vi var ikke udisiplinerte blant dere.

Vi spiste heller ikke noens brød uten å betale,
men arbeidet med strev og møye natt og dag,
for at vi ikke skulle være til byrde for noen av dere,

ikke fordi vi ikke har rett til det,
men vi ville gjøre oss selv til et forbilde som dere skulle ha å etterligne.

1For også da vi var hos dere, påla vi dere dette:
Om noen ikke vil arbeide, skal han heller ikke spise.

For vi hører at det er noen blant dere som lever udisiplinert,
og som ikke arbeider, men bare blander seg opp i andres saker.

De som lever slik, pålegger og formaner vi ved vår Herre Jesus Kristus
at de skal arbeide i stillhet og spise sitt eget brød.

Men for deres del, søsken,
så bli ikke trette av å gjøre det gode!

Hvis noen ikke adlyder vårt ord i dette brevet,
så merk dere hvem det er og ha ikke fellesskap med ham,
for at han kan skamme seg.

Hold ham likevel ikke for en fiende,
men forman ham som en bror!

Må fredens Herre selv gi dere fred,
alltid og på alle måter. Herren være med dere alle!

Paulus’ hilsen med min egen hånd,
som er et kjennetegn i hvert brev. Slik skriver jeg.

Vår Herre Jesu Kristi nåde være med dere alle! Amen..»

Evangelium:

Evangelisten Lukas    10:  16 – 21

«På den tid kom noen av fariseerne og sa til Ham:
«Gå bort og reis herfra, for Herodes vil drepe Deg.»

Og Han sa til dem: «Gå og si til den reven:
Se, Jeg driver ut demoner og helbreder syke i dag og i morgen,
og på den tredje dag blir Jeg fullendt.

Likevel må Jeg reise videre i dag, i morgen og dagen etter.
For det sømmer seg ikke at en profet skal drepes utenfor Jerusalem.

Jerusalem, Jerusalem, du som dreper profetene og steiner dem som er sendt til henne! Hvor ofte ville Jeg ikke samle dine barn,
som en høne samler kyllingene under vingene sine, men dere ville ikke!

Se, husene deres blir etterlatt dere øde. Og sannelig sier Jeg dere: Dere skal ikke se Meg før den tid kommer da dere sier: Velsignet være Han som kommer i Herrens navn! »

 

 

Troparion, i 1. Tone  Frels, o Herre, Ditt folk og velsign Din arvedel, gi Dine troende seier over motstanderne og bevar Ditt herrevelde med Ditt kors.  Kontakion, i 4. Tone Villig lot Du Deg løfte opp på korsets tre for å gi rikelig miskunn til Ditt nye eiendomsfolk, Kristus, vår Gud. Gled Du Dine troende med seier over motstanderne, med Ditt uovervinnelige kors som fredens våpen.

Ærverdige Alypius Stylite av Adrianopolis (640). Innvielsen av kirken St. George i Kiev (1051). St. Innocent s hvile, første biskopen i Irkutsk (1731). Hieromartyrs Nicholas, John Gregory og Nazarius, Basil, Basil, Ilia, Basil, Daniel, Michael, Nicholas prester, Hieromartyr Tikhon (1937). Hieromartyr Piter (etter 1937). Ærverdige James Solitary av Syria (457). Ærverdige Nicon Metanoeite fra Armenia (998). Martyr George Chios (1807) ( gresk ). Ætrverdige Athanasius og Theodosius av Cherepovets (1382), disipler av St. Sergius av Radonezh. Ærverdige Stylianos av Paflagonia, munk ( gresk ). St. Silas, biskop av Persidos ( gresk ). St. Peter, patriarken av Jerusalem (552). t. Akakios av Mt. Latros (sjette c.) ( Gresk ).

FROM THE ORTHODOX CALENDAR
THE MOST COMPREHENSIVE ORTHODOX LITURGICAL CALENDAR ON THE WEB
også på Android og Iphone

HER ER OPPSKRIFTER FRA 

Det ortodokse kjøkken

Oppskrifter i fasten

Bordbønn.

Før måltidet:

Alles øyne våker vokter på oss Herre

Og du gir dem deres føde i rette tid. du åpner din hånd og metter alt som lever med velsignelse.

Etter måltidet

Takk Herren, for han er god og hans miskunnhet varer varer i evighet.
Herren er god i mot alle og hans barmhjertighet er over alle hans gjerninger.

 

Kirkekalender Torsdag 8. desember  (26/11) år 2016.     24.uke etter pinse.  

7.Tone   fasten før jul: Fisk vin&olje tillat St.Fillips fødsel

Hieromartyr Clement , pave i Roma (år 101)

Lesning:

Den hellige Paulus brev til Hebreerne  9: 1-7

«Brødre og søstre: så hadde også den første pakten forskrifter om gudstjenesten
og om den jordiske helligdommen.
For et tabernakel ble gjort i stand. I det fremste rommet var lysestaken,
bordet og skuebrødene. Det kalles Det Hellige.
Og bak det andre forhenget var det rommet i tabernaklet
som blir kalt Det Aller Helligste.
Dette inneholdt et røkelsesalter av gull og paktens ark,
som var kledd på alle sider med gull.
I den var gullkrukken med manna,
Arons stav som spirte, og paktens tavler.
Og over den var herlighetens kjeruber. De overskygget nådestolen.
Dette kan vi ikke snakke om i enkeltheter nå.
Da disse ting var blitt forberedt på denne måten,
gikk prestene alltid inn i det fremste rommet av tabernaklet og utførte tjenesten.
Men inn i det andre rommet gikk øverstepresten alene, én gang i året.
Han gikk ikke uten blod, som han ofret for seg selv og for folkets synder,
dem som var begått i uvitenhet.»

Evangelium:

Evangelisten Lukas    10:  38 – 42 og 11:27-28

«På den tid  Da de gikk videre, kom Han inn i en landsby, og en kvinne ved navn Marta
ønsket Ham velkommen i sitt hus.
Og hun hadde en søster som het Maria.
Hun satte seg ned ved Jesu føtter og lyttet til Hans ord.
Men Marta var travelt opptatt med alt tjenestearbeidet, og hun gikk da bort og sa: «Herre, bryr Du Deg ikke om at min søster har latt meg være alene med å tjene?
Si derfor til henne at hun skal hjelpe meg.»
Og Jesus svarte og sa til henne:
«Marta, Marta, du er bekymret og urolig for mange ting.
Men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del,
som ikke skal bli tatt fra henne.»
Mens Han talte dette, skjedde det at en kvinne fra folkemengden lot sin røst høre
og sa til Ham: «Salig er det morsliv som bar Deg, og de bryster som ammet Deg!»Men Han sa: «Mer enn det: Salige er de som hører Guds Ord og tar vare på det!»»

 

 

Liten tekstgjennomgang.

Dette er siste dag i år vi feirer «Marias tempelgang», som festen het i Norge i gamledager.
Det kan det ofte være vanskelig å finne den røde tråden mellom epistelteksten og Evangelieteksten. Men den er ikke så vanskelig å finne her, selv om tråden befinner seg noe skjult!
Paulus gir oss en beskrivelse av templets innerste, ikke i mål og utseende, men ganske utførlig om hva som befinner seg på innsiden.
Kun ett menneske, ypperstepresten hadde tilgang  til det aller helligste innerste rommet, og da måtte han ha med seg et blodoffer

Det aller innerste inneholdt
ett røkelsesalter av gull,
paktens ark,
en gullkrukke med manna,
Arons stav som spirte,
og paktens tavler..

Dette viser frem til at en dag skal pikebarnet Maria,
som nå har blitt tatt imot i templet selv skal bli et tempel for Guds og hennes Sønn.
Alt det hellige skal som forvandles fra døde ting i Jødefolkets tempel,  Skal bli vekket til livet og bli det som skal skje inne i Jesu mor, Marias skjød under svangerskapet .

Hun skal føde en sønn, svøpe ham og legge ham i en krybbe. Han som Maria føder er Gud, den nye paktens ark.

I Kristus ligger allerede i fødselen budskapet han bærer med seg, og som er som meislet i stein:
«Salige er de som er…».

Men Han sa: «Mer enn det: Salige er de som hører Guds Ord og tar vare på det!+ 

Liten tekstgjennomgang.

Dette er siste dag i år vi feirer «Marias tempelgang», som festen het i Norge i gamledager.

Det kan det ofte være vanskelig å finne den røde tråden mellom epistelteksten og Evangelieteksten. Men den er ikke så vanskelig å finne her, selv om tråden befinner seg noe skjult!

Paulus gir oss en beskrivelse av templets innerste, ikke i mål og utseende, men ganske utførlig om hva som befinner seg på innsiden.

Kun ett menneske, ypperstepresten hadde tilgang  til det aller helligste innerste rommet, og da måtte han ha med seg et blodoffer

Det aller innerste inneholdt ett
røkelsesalter av gull,
paktens ark,
en gullkrukke med manna,
Arons stav som spirte,
og paktens tavler..

Alt dette viser frem til at en dag skal pikebarnet Maria, som nå har blitt tatt imot i templet for selv å bli et tempel for Guds og hennes sønn.

Alt  i det hellige skal som forvandles fra døde ting i Jødefolkets tempel,  til å bli vekket til livet og bli det som skal skje inne i Jesu mor Marias skjød under svangerskapet .

Hun skal føde en sønn, svøpe ham og legge ham i en krybbe. Han som Maria føder er Gud, den nye paktens ark.

I Kristus ligger allerede i fødselen budskapet han bærer med seg, og som er som meislet i stein:
«Salige er de som er…».

Men Han sa: «Mer enn det: Salige er de som hører Guds Ord og tar vare på det!+

Liten Meditasjon:

«Salig er det morsliv som bar Deg, og de bryster som ammet Deg!»

Er dette er den «gamle» Eva som hyller den nye Eva, nå som Kristus har begynt sin gjerning?

«Ave Maria» Sa evA

Samtidig mens dette sies går tiden som fører Kristus ubønnhørlig fram til korsfestelsen.

Ved korset har allerede Marias fødselsveer startet for andre gang.

Forhenget i templet revner, Jesus tas ned av korset han selv måtte bære, og så svøpes ennå en gang Jesu legeme.
Denne gangen svøpes han i ett likklede og han bæres inn i et nytt tomt føderom.

Her trengs ingen ting.

Her er de tre alene, disse tre i ett: Fader, Hellig Ånd, og en korsfestet Sønn som er både sann Gud og sant menneske!

Hva som skjer etter at  stenen er rullet foran åpningen til graven, vet ingen.
Så kommer den store stillheten.

Etter tre dager så fødes Gud på nytt! Og de første som møtte den nyfødte Kristus var kvinner som plukket blomster til det de fant ut var en tom grav. Jublende begynte de å forkynne det Glade budskap om Kristi nye fødsel i oppstandelsen.

 

Troparion, Tone 3 Tropar for apostlene (3.tone): Hellige apostler, be den miskunnelige Gud om syndenes forlatelse for våre sjeler. Tropar for hl.Hallvard (4.tone): Ved sin martyrdom kastet Hallvard vrak på rikdom og tråkket syndefulle gleder under fot; og selv om hans vakre legeme ble kastet på dypt vann, oppstod derfra ved guddommelig befaling som et tegn for de troende på at hans sjel hadde steget opp til paradis – hvor han uopphørlig ber, idet han bønnfaller om Guds miskunn for oss alle.  Kondak (2.tone) for apostlene: De stødige forkynnere av det gode budskap, de fremste blant Dine disipler, lot Du nyte av Dine goder og Din hvile; for deres smerte og deres død mottok Du fremfor all førstegrøde, Du som alene kjenner menneskenes hjerter.  Kondak for hl.Hallvard (7.tone):  Lik en kjøpmann på let etter de beste perler pløyde den unge Hallvard livets hav, og da han hadde lastet sjelens skip med miskunn og andre kristne dyder, fant han den kosteligste skatt på Drammensfjorden, så han der, solgte alt han hadde og kjøpte den med sitt livs blod, for modig vernet han den forsvarsløse kvinne for Kristi, vår Guds skyld. Når vi ser hans uskyld og tapperhet, får det oss til å si: Underfull er Gud som er herlig i sine hellige.

 

Vita: Hieromartyr Clement , pave i Roma (år 101)

Den hellige Klemens I kalles ofte Clemens Romanus for å skille ham fra Klemens av Alexandria. Han ble født i Roma mot midten av det 1. århundret, etter tradisjonen som sønn av en Faustinus. Hans stadige bruk av GT i sitt berømte brev til korinterne har fått mange til å anta at han var av jødisk opprinnelse. Sannsynligvis var han en frigitt slave eller sønn av en frigitt slave i keiserens husholdning (som inkluderte mange tusen).

Klemens ble oppdratt i den hedenske tro, men en dag skal han ha hør en preken av apostelen St. Barnabas, og der fant han det han alltid hadde søkt. Han lot seg døpe av apostelen Barnabas og ble ført til Peter, som satte så stor pris på den unge Klemens at han skal ha utnevnt ham til sin etterfølger. Noen kirkefedre (Origenes, Eusebius og Hieronymus) identifiserer ham som den Klemens som nevnes av Paulus i brevet til Filipperne (Fil 4,3), men dette var sannsynligvis en Klemens fra Filippi. På 1800-tallet var det vanlig å identifisere pave Klemens med konsulen Titus Flavius Clemens, en fetter av keiser Domitian (81-96), som ble henrettet i 95/96 for «ateisme», det vil si at han hadde antatt jødiske skikker. Men de eldste kildene nevner ikke noe slikt, og pave Klemens sies å ha levd til keiser Trajans regjeringstid. Det er usannsynlig at han var av keiserlig familie.

Tertullian (død ca 225) og Hieronymus (død 420) skriver begge at Klemens ble konsekrert av Peter. Hieronymus sier at visse av Fedrene mener at Klemens fulgte umiddelbart etter Peter og Paulus (noe som også forutsettes i apokryfene). Han fant det også rimelig, da Klemens var apostlenes omgangsvenn og mer kjent enn Linus og Kletus (som vi strengt tatt ikke vet noen ting om). Tertullian sier at som Smyrna fikk sin første biskop Polykarp fra Johannes, fikk Roma Klemens, ordinert av Peter.

Klemens kan være ordinert av Peter, men avslo, som han sier i et av sine brev: «Jeg gikk/trakk meg tilbake.» Men «i Neros 12. år» lot han seg overtale til å overta Romas bispestol. Linus og Kletus må etter dette oppfattes som Klemens’ vikarer under hans lange fravær fra Roma, og Klemens blir dermed den første selvstendige titular av Romas cathedra. Muligens var det en kompetansestrid mellom Linus og Kletus på den ene siden og Klemens på den andre, en strid Klemens taktfullt løste ved å nekte å ta imot embetet. Men i år 88 bøyde han seg for presset fra folk og presteskap og tok på seg det embetet som St. Peter hadde ønsket, som apostelens tredje etterfølger som pave.

Nesten ingenting er overlevert om Klemens’ embetstid, men han er berømt for sitt brev fra menigheten i Roma til menigheten i Korint, det berømte Klemens’ første brev til korinterne (1. Klemensbrev), skrevet mellom år 93 og 97. Brevet inneholdt opplysninger om Peters besøk i Roma, Paulus’ reise til Spania og begge disse apostlenes martyrdød i Roma. For første gang nevnes den «apostoliske suksesjon» samt ordet laiko’s, legmann. Brevet skyldtes at noen kristne der hadde gjort opprør mot sine ledere. Det er det først kjente eksempel på at menigheten i Roma (dog ikke paven personlig) griper inn overfor en annen kirke. Brevet ble godt mottatt av korinterne, som i mange år pleide å lese det høyt i sine kirkelige forsamlinger. (Brevet er oversatt til norsk i «Vidnesbyrd af kirkefædrene» 1881).

Klemens skal ha skapt fermingens sakrament etter St. Peters riter, og fra hans tid stammer bruken av «amen» i religiøse seremonier.

Klemens blir æret som martyr, men det kan skyldes en sammenblanding med hans navnebror, konsulen. Men mangelen på tradisjoner om at han var gravlagt i Roma, sannsynliggjør at han døde i eksil. Men legenden fra 300-tallet er uten historisk grunnlag:

Den forteller at Klemens i slutten av det 1. århundret omvendte Theodora, som var gift med Sisinnius, en hoffmann fra Neroa. Etter at han utførte mirakler ble også Sisinnius selv og 423 andre fremtredende personer omvendt. Derfor ble paven forvist fra Roma og etter ordre fra keiseren – muligens Trajan – satt til tvangsarbeid i de beryktede marmorsteinbruddene i Kherson (Chersonesos/Chersones) på Krim. Der hersket det akutt vannmangel, og tvangsarbeiderne var til tider i ferd med å tørste i hjel. Da Klemens en gang så hvordan et lam skrapte på et bestemt sted med hoven, gravde han der med hendene og plutselig strømmet en vannkilde opp fra grunnen. Dette gjorde at han slukket tørsten til 2.000 kristne bekjennere. Folket i landet ble omvendt og døpt, og det ble bygd 75 kirker. Den rasende keiseren lot da de nydøpte henrette, og Klemens ble bundet til et skipsanker og kastet på sjøen, slik at de kristne ikke skulle finne igjen hans legeme. Dette er forklaringen på at St. Klemens’ navn på forskjellig vis er knyttet til havet. Hans attributt er et anker. Det fortelles at englene bygde et marmormausoleum for St. Klemens på havets bunn, og at det var synlig en gang i året ved ekstremt lavt tidevann.

Slavernes apostel Kyrillos gravde opp noen ben fra en gravhaug (ikke en grav under vannet) sammen med et anker. De ble antatt å være Klemens’ ben, og Kyrillos brakte dem tilbake til Roma i år 868. Pave Hadrian II bisatte dem sammen med ben fra Ignatius av Antiokia i høyalteret i basilikaen S. Clemente.

Basilikaen ble bygd over den hellige Klemens’ barndomshjem på 300-tallet. Da den truet med å rase sammen, ble den kastet full av jord og en ny kirke reist over den i 1108. Både underkirken og urkirken (Klemens’ hus) ble gravd ut i 1857 og kan i dag besøkes. Helgenens ben hviler i dag i høyalteret i overkirken.

Myten: Den forteller at Klemens i slutten av det 1. århundret omvendte Theodora, som var gift med Sisinnius, en hoffmann fra Neroa. Etter at han utførte mirakler ble også Sisinnius selv og 423 andre fremtredende personer omvendt. Derfor ble paven forvist fra Roma og etter ordre fra keiseren – muligens Trajan – satt til tvangsarbeid i de beryktede marmorsteinbruddene i Kherson (Chersonesos/Chersones) på Krim. Der hersket det akutt vannmangel, og tvangsarbeiderne var til tider i ferd med å tørste i hjel. Da Klemens en gang så hvordan et lam skrapte på et bestemt sted med hoven, gravde han der med hendene og plutselig strømmet en vannkilde opp fra grunnen. Dette gjorde at han slukket tørsten til 2.000 kristne bekjennere. Folket i landet ble omvendt og døpt, og det ble bygd 75 kirker. Den rasende keiseren lot da de nydøpte henrette, og Klemens ble bundet til et skipsanker og kastet på sjøen, slik at de kristne ikke skulle finne igjen hans legeme. Dette er forklaringen på at St. Klemens’ navn på forskjellig vis er knyttet til havet. Hans attributt er et anker. Det fortelles at englene bygde et marmormausoleum for St. Klemens på havets bunn, og at det var synlig en gang i året ved ekstremt lavt tidevann.

Hieromartyr Clement , pave i Roma (101).
Hieromartyr Peter , erkebiskop av Alexandria (311).
Hieromartyrene Seraphim erkebiskop av Smolensk, Gregory, John, Basil, Cosmas, John,        Simeon, Hilarion, Iaroslav, Alexander, John, Voctor, Andrew prester og Martyr Paul                (1937).
Martyr Nicholas (1938).
Ærverdige Peter Silent, Galata, Syria (429).
St. Clement, biskop av Ochrid og opplysnings av bulgarerne.
Stor-martyr Catherine av Alexandria (305) ( gresk ).

FROM THE ORTHODOX CALENDAR
THE MOST COMPREHENSIVE ORTHODOX LITURGICAL CALENDAR ON THE WEB
også på Android og Iphone

HER ER OPPSKRIFTER FRA 

Det ortodokse kjøkken

Oppskrifter i fasten

Bordbønn.

Før måltidet:

Alles øyne våker vokter på oss Herre

Og du gir dem deres føde i rette tid. du åpner din hånd og metter alt som lever med velsignelse.

Etter måltidet

Takk Herren, for han er god og hans miskunnhet varer varer i evighet.
Herren er god i mot alle og hans barmhjertighet er over alle hans gjerninger.

 

Kirkekalender tirsdag 29. november  (16/11) år 2016.     23.uke etter pinse.  

6.Tone

Faste fisk vin og olje

St.Matteus

Lesning:

Den hellige Apostel Paulus første brev til Korinterne     4:   9-16

«Brødre og søstre:  

For det er skrevet i Moseloven: Du skal ikke binde mulen på en okse som tråkker ut kornet. Er det oksene Gud har omsorg for?

Eller sier Han det egentlig for vår skyld?
Uten tvil er det for vår skyld at dette er skrevet: Den som pløyer, skal pløye med håp,
og den som tresker med håp, skal ha del i sitt håp.

Dersom vi har sådd den åndelige sæd hos dere,
er det da for mye om vi høster materielle goder fra dere?

Hvis det er andre som har del i denne retten hos dere, har ikke vi det enda mer?
Likevel har vi aldri brukt denne retten, men utholder alt,
for at vi ikke skal hindre Kristi evangelium.

Vet dere ikke at de som gjør tjeneste med de hellige ting,
spiser av det som hører templet til, og de som tjener ved alteret, har sin del fra alteret?

Slik har Herren også bestemt at de som forkynner evangeliet, skal leve av evangeliet.

Men ikke noen av disse rettighetene har jeg gjort bruk av.
Og jeg har heller ikke skrevet dette for at disse rettighetene skulle bli gitt meg.
For det ville være bedre for meg å dø enn at noen skulle gjøre min ros til intet.

For dersom jeg forkynner evangeliet, så er ikke det til ros for meg.
For det er en tvang som ligger på meg.
Ja, ve meg om jeg ikke forkynner evangeliet!.»

Evangelium:

Evangelisten Matteus    9:  9 – 13

«På den tid  Da Jesus gikk videre derfra, så Han en mann som satt i tollboden.
Han het Matteus. Og Han sa til ham: «Følg Meg!» Så sto han opp og fulgte Ham.

Det skjedde mens Jesus satt til bords i huset, og se, da kom mange tollere og syndere
og satte seg sammen med Ham og disiplene Hans.

Og da fariseerne så det, sa de til disiplene Hans:
«Hvorfor spiser deres Mester sammen med tollere og syndere?»

Men Jesus hørte det og sa til dem: «De friske trenger ikke lege, bare de syke.

Gå og lær hva dette betyr: Miskunnhet er det Jeg har behag i og ikke offer.
For Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse.»

 

 

Tanker om dagens Evangelium: Tollere var den laveste samfunnsklassen, det nærmeste en kommer landsforrædere. De andre som var tilstede var også på bånn av samfunnsklassen og utstøtte. Det var disse som Jesus spiste sammen med og trivdes best sammen med. Av fariseerne ble han også sett på som noe ufordragelig. Hvorfor gjorde Guds Sønn,ja Gud selv som både var både sann Gud og sant menneske dette? Fordi han vet at det er de som er nederst på rangsstigen som han først må komme inn til. Han ble selv født i en stall. Der ligger også vårt ansvar: Å vise barmhjertighet mot de svakeste i samfunnet! Hva kan vi gjøre for å åpne kirkene våre for de som virkelig trenger det mest? Narkomane, prostituerte, alkoholikere? Vi sier: «Kirken er sjelens hospital»! Men gjør vi noe for å bringe pasientene til dette hospitalet? Det er bare å innse det, her ligger en del av de evangeliske kirkesamfunnene langt foran oss i å vise praktisk nestekjærlighet.

Liten Meditasjon: Så lenge kvinner gråter som de gjør nå, vil jeg kjempe. Så lenge små barn går sultne som de gjør nå, vil jeg kjempe. Så lenge mennesker går inn og ut av fengsel, som de gjør nå, vil jeg kjempe. Så lenge noen sliter med avhengighet, så lenge det finnes en misbrukt kvinne, så lenge det finnes en sjel som lever uten Guds lys, vil jeg kjempe. Jeg vil kjempe til siste slutt. William Booth

Tropar 2 Tone: Hellige apostel Matteus, be den miskunnelige Gud om syndenes forlatelse for våre sjeler.  Kontakion, i Tone 2  Guds profet og nådens forløper Matteus, ditt legeme var i jorden lik en hellig urt som stadig gir helbredelse, for som fordum, er det oss en påminnelse om botferdighet.

Vita: Den hellige Matteus (lat: Matthaeus) ble født i Galilea tidlig i det første århundret. Han var sønn av en Alfeus og arbeidet som toller i Kapernaum – mellom Kapernaum og Betsaida gikk den gangen grensen mellom tetrarkiene Galilea og Gaulantis. Tollerne var en foraktet og forhatt yrkesgruppe i romernes tjeneste, de ble sett på som landsforrædere og det ble allment antatt at de supplerte sin lønn med utpressing (om det gjaldt Matteus, vet vi ikke). De var utelukket fra det religiøse fellesskapet i tempelet og unngått i sosiale og forretningsmessige sammenhenger. Matteus nevnes i alle apostellistene (Matt 10,3; Mark 3,18; Luk 6,15; Apgj 1,13) som Matteus, mens han selv i sitt evangelium føyer til «skatteoppkreveren». Matteusevangeliet forteller om hvordan han ble kalt til apostel av Jesus (Matt 9,9). Det hevdes at Matteus er identisk med den «Levi, sønn av Alfeus» som vi kan lese det samme om i Markus 2,14 – at det er en og samme person med to semittiske navn. Evangelisten Lukas kaller ham også Levi. Men det kan også være et tilnavn, altså Matteus Levitten. En annen forklaring kan være at han egentlig het Levi, men tok eller fikk navnet Matteus («Jahves gave») da han forlot sitt arbeid for å følge Jesus. Det finnes imidlertid også dem som hevder at Levi, apostelen Matteus og evangelisten Matteus er tre forskjellige personer. Det første evangeliets forfatterskap tilskrives etter tradisjonen Matteus, noe både den hellige Ireneus og Papias bevitner. Det er skrevet i andre halvdel av det første århundret (mellom 60 og 90), og regnes vanligvis (men ikke samstemmig) å bygge på Markusevangeliet. Det er skrevet i en korrekt, konsis stil som egner seg for høytlesning og undervisning. Det legger stor vekt på Jesu stamtavle og hans rolle som oppfyllelse av det jødiske messianske håp. I 130 skriver Papias at Matteus skrev på arameisk, noe som stemmer med inntrykket av en jøde som skriver for jødiske lesere; imidlertid er de eldste bevarte fragmentene skrevet på gresk, og det er i det minste en grundig og omfattende revisjon av den arameiske originalen, som det ikke finnes noen spor av. Noen hevder at Matteus bare skrev ned Jesu uttalelser og taler på arameisk og at en annen med kjennskap til Markusevangeliet skrev Matteusevangeliet på gresk mellom 80 og 90. Ut over dette er intet for øvrig kjent om hans følgende liv. Kirkehistorikeren Eusebius sier at han forkynte kristendom for sine landsmenn jødene, men han skal ha forlatt Palestina tolv år etter Kristi himmelfart (antakelig i år 41/42) og skrevet sitt evangelium på arameisk på vei til Egypt. Han skal ha vært både Egypt og Etiopias apostel, og forskjellige beretninger forteller om hans martyrdød, men man kan ikke nære tiltro til noen av dem. Det er usikkert hvorvidt han ble martyrdrept ved korsfestelse, halshogging eller annet; – det som er sikkert er at han levde en martyrs liv. Ifølge Martyrologium Romanum ble han martyrdrept i Etiopia; Hieronymus’ martyrologium sier Tarrium i Persia, mens andre sier Tarsuana, øst for Den persiske Golf. Han skal ha kjempet mot trollmenn og omvendt hedninger i store skarer.

En legende forteller at Matteus prekte evangeliet i 23 år i Etiopia og vant store skarer for kristendommen. Kong Egippus’ datter, den skjønne prinsesse Ifigenia, hadde nettopp blitt syk og dødd da Matteus kom til slottet. I Jesu Kristi navn befalte han henne å stå opp, og det skjedde. Kongen lot seg døpe med hele sin familie, mens Ifigenia bestemte seg for å leve i evig kyskhet. Hirtakus, kongens bror, var forelsket i prinsessen, og da han etter brorens død fikk bemektiget seg tronen, ville han ta henne til kone. Men prinsessen var standhaftig i sin beslutning om evig kyskhet, støttet av Matteus. Den nye kongen ga da ordre om at apostelen skulle drepes, og det skjedde med lanse mens han feiret messe ved alteret. Han ble gravlagt i Hierapolis. Den gnostiske forfatteren Herakleon skriver at Matteus led en naturlig død, og dette ser ut til å ha blitt tatt for gitt av den hellige pave Klemens I. Matteus’ antatte relikvier skal ha kommet fra Etiopia til Paestum i Sør-Italia (andre skriver Finistère i Bretagne), og derfra ble de i 954 overført til Salerno av Robert Guiscard. I dag hviler de i krypten i katedralen San Matteo som den hellige pave Gregor VIIinnviet i 1085. I Salerno holdes hans fest 6. mai, dagen for overføringen av relikviene. Det at fire ulike franske kirker hevdet å ha hans hodeskallerelikvie, viser at det finnes mange upålitelige versjoner av hvor relikviene havnet. Matteus’ kult i Roma går tilbake til 400-tallet. På 700-tallet var det en vigilie for hans fest, på samme måte som for de andre apostlene. Matteus’ minnedag er i vest 21. september, bysantinerne og syrerne minnes ham den 16. november, mens kopterne feirer hans fest den 9. oktober. I deler av Nederland og Belgia blir hans dag kalt «Vinterdagen». Hans navn står i Martyrologium Romanum. Han ble utnevnt til skytshelgen for italienske bokholdere av pave Pius XII i 1954, og for skatteoppkrevere og tollfunksjonærer ved et dekret fra Rituskongregasjonen i 1957, det ble senere utvidet til å omfatte sikkerhetsvakter. I kunsten er Matteus’ symbol et menneske med vinger, fordi hans slektstavle legger vekt på Kristi familiebånd. Han avbildes også som evangelist, sittende mens han skriver sitt evangelium, gjerne sammen med en engel, eller som apostel med sitt martyrredskap: spyd, sverd eller hellebard, eller med en pengesekk eller et pengeskrin til minne om hans tidligere yrke.

+ Den hellige apostel og evangelist Matteus (60).
Hieromartyrs Theodore Korolev prest og sammen med ham Martyrene Ananius Boykov og Michael Boldakov (1929).
Hieromartyrs John, Nicholas, Victor, basilikum, Makarius og Michael prester, Hieromartyr Panteleimon (1937).
Martyr Demetrius (1938).
St. Fulvianus , prins av Etiopia, døpt av Matteus (første årh.).
Hieromartyr Hipatius biskop av Gangra (360).
Ærverdige Sergius , abbed av Malopinega (1585).
St. Eucherius av Lyons (449).
St. Lubuinus, Frieslands misjonær (773) ( Neth. ).
St. Otmar, abbed og klostergrunnlegger i Sveits (759).

FROM THE ORTHODOX CALENDAR
THE MOST COMPREHENSIVE ORTHODOX LITURGICAL CALENDAR ON THE WEB
også på Android og Iphone

HER ER OPPSKRIFTER FRA 

Det ortodokse kjøkken

Oppskrifter i fasten

Bordbønn.

Før måltidet:

Alles øyne våker vokter på oss Herre

Og du gir dem deres føde i rette tid. du åpner din hånd og metter alt som lever med velsignelse.

Etter måltidet

Takk Herren, for han er god og hans miskunnhet varer varer i evighet.
Herren er god i mot alle og hans barmhjertighet er over alle hans gjerninger.

 

Kirkekalender lørdag 26. november  (13/11) år 2016.     22.uke etter pinse.  

5.Tone

 

St. Johannes Chrysostomos

Lesning:

Den hellige Apostel Paulus brev til Hebreerne     7:   26- til 8:2

«Brødre og søstre:  For en slik Øversteprest var vel skikket for oss, En som er hellig, uskyldig, ubesmittet, skilt fra syndere og som er blitt opphøyet over himlene.

Han trenger ikke å bære fram offer daglig, slik som de andre øversteprestene, først for sine egne synder og så for folkets. For dette gjorde Han én gang for alle, da Han ofret seg selv.

For loven innsetter mennesker med skrøpelighet til øversteprester. Men edens ord, det som kom etter loven, innsetter Sønnen, Han som er blitt fullendt til evig tid.

Dette er hovedsaken i det vi sier her: Vi har en slik Øversteprest som satte seg ved høyre side av Majestetens trone i Himlene,

en Prest i helligdommen og i det sanne Tabernaklet som Herren har reist, og ikke et menneske..»

Evangelium:

Evangelisten Johannes    10:  9 – 16

«På den tid  sa noen: «Det er han.» Andre sa: «Han ligner ham.»
Han selv sa: «Det er jeg.»

Derfor sa de til ham: «Hvordan ble øynene dine åpnet?»

Han svarte og sa: «Et Menneske som heter Jesus, lagde en deig og smurte øynene mine og sa til meg: Gå til Siloadammen og vask deg. Så gikk jeg og vasket meg, og jeg fikk synet.»

Da sa de til ham: «Hvor er Han?» Han sa: «Jeg vet ikke.»
Fariseerne støter ut den seende mannen

De førte ham som hadde vært blind, til fariseerne.

Det var sabbat da Jesus lagde deigen og åpnet øynene hans.

Derfor spurte også fariseerne ham igjen om hvordan han hadde fått synet. Han sa til dem: «Han la en deig på øynene mine, og jeg vasket meg, og jeg ser.»

Derfor sa noen av fariseerne: «Denne mannen er ikke fra Gud, for Han holder ikke sabbaten.» Andre sa: «Hvordan kan et menneske som er en synder, gjøre slike tegn?» Og det ble strid blant dem.»

 

 

 

Fra kirkefedrene: «Mennsket er ofte kalt intelligent feilaktig. Intelligente menn er ikke de som er lærd av ord og bøker av gamle vismenn, men de som har en intelligent sjel og kan skjelne mellom godt og ondt. De unngår det som er syndig og skader sjelen; og med dyp takknemlighet til Gud holder de resolutt i kraft av praksis for hva som er god og og en fordel sjelen. Disse menneskene alene, bør virkelig kalles intelligente. » St. Anthonius den store.

Meditasjon: La oss takke Gud kontinuerlig. For, det er opprørende at når vi får hans velgjerning for oss i gjerning hver eneste dag, så virker det ikke som om vi har det behovet for å takke med så mye som et ord; og dette, når denne erkjennelsen har blitt til så stor velsignelse. Han trenger ikke vår takknemlighet, men vi har alltid behov for alt fra ham. Takken trenger han altså egentlig ikke, men den  bringer oss nærmere ham. Av denne grunn var det  Paulus også sa: «Dere skal være takknemlig.» For den beste bevaring av enhver velgjerning er for minnet om hans velgjerninger, og en kontinuerlig takksigelse for disse. + St. Johannes Chrysostomos, Preken 25

LØRDAG (til alle helgeners og de hensovnedes minne)

Tropar for martyrene (2.tone): Apostler, martyrer og profeter, biskoper, asketer og rettferdige, som har fullført den gode strid og bevart troen ubeskåret, dere har nå frimodighet hos den gode Frelser, så be for oss til Ham om frelse for våre sjeler. Tropar for de hensovnede (2.tone): Kom i hu, o gode Herre, Dine tjenere og tilgi dem all synd i dette liv, for ingen er jo fri for synd uten Du, som og har makt til å gi de hensovnede hvile. Kondak (8.tone): Med de hellige, o Kristus, la Dine tjeneres hvile, hvor hverken sykdom eller sorg eller klage finnes, men kun evig liv. Kondak (8.tone): Liksom naturens førstegrøde, bringer jordekretsen de hellige martyrer til Deg, sin Skaper; hør Du deres bønner, og bevar Din kirke i fred og vern Din arvedel ved Din Moders bønner, miskunnelige Herre. Kontakion, i Tone

Vita:

Den hellige Johannes Krysostomos (~347-407)

Den hellige Johannes Krysostomos («Gyldenmunn») (lat: Chrysostomus) ble født ca 347 (kildene varierer fra 344 til 354) i Antiokia ved Orontes i Syria (i dag Antakya i Tyrkia). Han var den eneste sønn av den aristokratiske Secundus, som var general i den keiserlige hær. Faren døde mens Johannes var spedbarn og da hans fromme mor Anthusa bare var 20 år gammel. Hennes mot og entusiasme ga ham en varig respekt for kvinner. Hun oppdro ham som kristen, men etter datidens skikk ble han ikke døpt han var voksen. Han fikk den beste utdannelse Antiokia kunne gi, og studerte retorikk under den berømte hedenske retorikeren Libanius.

Men teologen Diodoros, leder for den antiokiske skolen som senere ble biskop av Tarsus, og den hellige biskop Meletius av Antiokia gjorde stort inntrykk på ham. Han ga opp sin opprinnelige plan om å bli advokat, og i stedet vendte han seg mot en geistlig løpebane. Sammen med sine venner Basilios, Theodor (senere biskop av Mopsuestia) og andre gikk han på en slags skole for munker og studerte teologi under Diodoros. Han ble døpt av biskop Meletius ca 369 eller i 372. Ca 375 ble han viet til Anagnostes (lektor) i menigheten i Antiokia, og ble ansvarlig for liturgisk og kateketisk tjeneste.

Han ville helst ha blitt munk med det samme, men Anthusa var syk og trengte ham. Men etter morens død førte lengselen etter det monastiske liv til at han fra ca 375 levde seks år som asket i fjellene sør for byen i en løs kommunitet av eremitter under den hellige Basilios og Theodor av Mopsuestia. Han skrev senere en livaktig beskrivelse av deres strenghet og prøvelser. I fire år levde han under en gammel syrisk munks veiledning, og de to neste årene bodde han i en hule som eneboer. Men de umenneskelige botsøvelsene og det fuktige klimaet i hulen ga hans helse en knekk. I 381 måtte han utslitt, syk og skuffet vende tilbake til Antiokia for å få igjen helsen.

Men hans dårlige humør varte ikke lenge, og han hadde lært at det finnes en grense for verdien av individuell askese og at for de fleste går veien til frelse med og gjennom andre. Snart var han i gang med forberedelsene til å bli prest, og han ble diakonviet av byens biskop Meletius samme år. Han tjente som diakon i den lokale kirken til han i 386 ble presteviet av den nye biskopen, Flavian. Fra da av ble han biskopens spesielle assistent i tolv år, med særlig omsorg for de utallige fattige kristne i byen, både med timelig omsorg og åndelig instruksjon. Men biskopen overlot også sin prekenvirksomhet til ham.

I 12 år arbeidet han som sjelesørger i tillegg til at han skrev, han ble kjent for sine kommentarer til Paulus’ brev og Matteus- og Johannesevangeliet. Hans mål var å utlegge Bibelen på en slik måte at alle hans tilhørere kunne forstå den. Han insisterte på den antiokiske tradisjon med en bokstavelig tolkning av Bibelen og dens praktiske anvendelse på tidens problemer. Mange av hans verker er også oversatt til mange moderne språk. Hans avhandling om prestedømmet i seks bind er mest berømt, ved siden av eksegetiske verker og avhandlinger om bot og munkevesen, som alle har formet det kirkelige liv.

Johannes vant også en stadig voksende berømmelse som predikant. I sine prekener utla han Det gamle og Det nye Testamentets bøker, særlig Paulus’ brev. Flere stenografer skrev ned det han sa, og det er bevart mange prekener til spesielle anledninger, for eksempel lovtaler over martyrer. Johannes’ prekener er svært veltalende og lange, men konkrete og tvers gjennom praktiske. I sine moralske formaninger både appellerer og truer han, viser medfølelse og karikerer, kommer med konkrete, aktuelle eksempler heller enn virkningsløse abstraksjoner. Avsnitt etter avsnitt i hans prekener og brev er like relevante for det tjuende århundre som for 3/400-tallet. Men på grunn av sin strenghet måtte han også tåle kritikk.

Han vant også politisk ry gjennom den berømte skriftserie «Om statuer», 21 prekener fra 387 (De statuis ad populum Antiochenum). Det hadde brutt ut opptøyer i Antiokia mot skattene til keiser Theodosios I (379-95), og statuer av keiseren selv, hans far, sønner og avdøde kone, var blitt ødelagt. Det var ventet represalier, men den gamle biskop Flavian oppnådde amnesti. Johannes’ prekener var også viktige i å fremme fred og forståelse.

Etter at erkebiskop Nektarios av Konstantinopel døde i 397, ønsket Theodosios’ sønn og etterfølger, keiser Arkadios (395-408), at Johannes skulle bli ny erkebiskop. Keiseren var svak og sto under innflytelse av sin yndling og kansler, Eutropius. Han sendte en utsending til Antiokia for å hente Johannes, det skjedde i hemmelighet av frykt for folkelig motstand. Det var meget mot sin vilje at Johannes ble valgt til patriark av Konstantinopel. En som derimot var langt mindre ydmyk og hadde sett seg ut patriarkstolen for seg selv, var patriark Theofilos av Alexandria. Men han måtte på keiserens ordre foreta bispevigslingen av Johannes den 26. februar 398.

Johannes var en helhjertet reformator, og han startet i sin egen husholdning. Han skar kraftig ned på bispegårdens forbruk og reduserte også den klerikale pomp og prakt og ekstravaganse, og det han dermed sparte, brukte han på de fattige. Han fikk organisert hospitaler for syke fattige og fremmede i hovedstaden og ga personlig enorme donasjoner. Alle hospitalene ble utstyrt med personell, ikke bare medisinsk, men også kokker og kapellaner. Han var også ivrig opptatt av misjon. Han reiste et gudshus for de mange goterne som var gjestearbeidere i byen, hvor prekenen ble holdt på gotisk. Med sin nidkjærhet og veltalenhet kuet Johannes mange syndere og omvendte mange hedninger og kjettere.

Deretter gikk han løs på å reformere presteskapets korrumperte moral. Han gjorde dette med nidkjærhet, strenge formaninger og disiplinære tiltak, og avsatte ubønnhørlig uverdige prester. Selv om dette var nødvendig, synes han i sin strenghet fullstendig å ha manglet takt; dette og hans angrep på jødene har med rette blitt kritisert. For å gi sine anstrengelser ekstra kraft, levde han selv som en modellbilde på det han innskjerpet andre. Han snakket også rett ut i fordømmelsen av verdslig ekstravaganse. Han angrep oppførselen til kvinner ved hoffet og deres klær og sminke, forfengelighet og mangel på nestekjærlighet, og han refset også de kristne som gikk på hesteveddeløp langfredag og til lekene på stadion påskeaften.

Patriark Johannes var i det hele tatt meget åpenhjertig og temmelig taktløs, og selv om folket beundret og elsket ham, fikk han raskt fiender. Hans angrep på misbruk av rikdom og andre synder brakte ham i motsetning til de rike og mektige, særlig til den ondskapsfulle og hedenske Eudoxia fra Aten, keiser Arkadios’ hustru, som dessuten var sympatisk til arianismen. Hun betraktet hans kampanje for moralsk reform som et personlig angrep på seg selv. En annen som ble hans fiende, var hærens øverstkommanderende Gainas, leder for arianerne, etter at Johannes la bånd på hans inndriving av skatter.

Den skuffede erkebiskop Theofilos av Alexandria fant kirkelige og personlige grunner til motstand mot Johannes. Men ikke alle hans motstandere var klanderverdige menn, det var utvilsomt mange gode og ærlige kristne blant dem som var uenige med ham, blant dem var den kommende hellige Kyrillos av Alexandria (nevø av Theofilos). Men så ble keiserens minister og Johannes’ beskytter Eutropius styrtet. En preken som Johannes holdt i kirken på stående fot da den avsatte Eutropius flyktet, tilhører et av høydepunktene innen retorikken overhode.

Imens gjorde erkebiskop Theofilos felles sak med keiserinnen og aksepterte å lede en gruppe biskoper som støttet henne. I 402 hadde Johannes gitt ly til noen munker som var blitt ekskommunisert som origenister av Theofilos. Han appellerte på deres vegne til keiseren, som sammenkalte en synode hvor Theofilos ble innkalt. Johannes selv skulle presidere på synoden i 403 i et hus som het «Eika» i Khalkedon utenfor Konstantinopel. Men på denne berømte «Eikesynoden» vendte Theofilos spillet mot ham. I stedet for å avgjøre munkenes kirkelige synspunkter, skulle synoden fordømme ham. 36 fiendtlige egyptiske og syriske biskoper behandlet 29 nærmest likegyldige anklager mot Johannes. De fleste av anklagene var falske, blant annet en ikke underbygd anklage om origenisme og en anklage for forræderi for å ha angrepet keiserinnen personlig i en preken ved å ha kalt henne for «Jesabel». Fordi han en gang i en preken hadde angrepet mange kvinners utsvevelser og forfengelighet, ble det av mange sett på som angrep på keiserinnen. Synoden fordømte Johannes uten å høre hans versjon og erklærte ham for avsatt fra sitt embete, og krevde at han ble forvist.

Den svake keiseren undertegnet vedtaket og sendte sin biskop i eksil. Folket reiste seg i et opprør som varte i tre dager, men Johannes mante folket til ro og underkastelse, og lot seg bortføre om natten til Praenetum i Bithynia (det nordvestlige Lilleasia) av keiserens soldater. Men hans første eksil varte ikke lenge. To måneder senere aborterte keiserinnen, og et jordskjelv rystet byen. Den overtroiske Eudoxia så det som en straff fra Gud. Hun fikk keiseren til å kalle patriarken tilbake igjen, og hun skrev til ham og bedyret at hun var uten skyld i hans forvisning. Hele byen dro ut for å møte Johannes, og Bosporos ble opplyst av fakler. Theofilos og hans tilhengere flyktet om natten.

Johannes fortsatte sitt virke som om ingenting var hendt. Han gjenopptok sin åpenhjertige kritikk, som igjen gjorde keiserinnen rasende. Tingene ble ikke bedre da en sølvstatue av henne ble satt opp utenfor hans katedral Hagia Sofia. Den ble innviet med offentlige leker, og ved siden av å forstyrre liturgien, var de en anledning for overtro og umoral. I frykt for at taushet skulle virke som en godkjenning av det som skjedde, fordømte han frivoliteten og umoralen med vanlig åpenhjertighet og tydelighet.

Nå gikk keiserinnen til aksjon, og Johannes triumf skulle vare mindre enn et år. Hun kalte tilbake Theofilos og Johannes’ andre fiender. Theofilos viste til vedtak fra et hovedsakelig ariansk konsil i Antiokia, som ble holdt for å avsette den hellige Athanasius av Alexandria, hvor det ble bestemt at ingen biskop som var blitt «lovlig avsatt» av en synode, skulle kunne vende tilbake til sitt sete før han var gjeninnsatt av en ny synode. Keiser Arkadios sendte Johannes en ordre om å trekke seg tilbake.

Johannes ble tvunget til å bli i Konstantinopel to måneder etter påsken 404. Torsdag etter pinse, den 24. juni, ga keiseren ordren om hans forvisning. Den hellige mannen tok farvel med sine trofaste biskoper og den hellige Olympias og de andre diakonissene, som var knust av sorg. Han forlot så kirken i hemmelighet for å hindre et opprør. Han ble ført til Bithynia og kom til Nikea den 20. juni 404. Keiser Arkadios valgte det lille stedet Cucusus i Taurusfjellene i det indre av Armenia for Johannes’ eksil. Patriarken dro fra Nikea i juli, og led store besværligheter av heten, utmattelse og sine vokteres brutalitet. Etter en reise på 70 dagers kom han til Cucusus, hvor stedets gode biskop og hans folk viste ham alle tegn på vennlighet og respekt. Derfra kom han til festningen Arabissos.

Men både patriarkens eget folk i Konstantinopel, paven og mange biskoper i vest støttet ham. Den hellige pave Innocent I sendte ham oppmuntrende brev, nektet å anerkjenne biskopen som var utnevnt i hans sted og krevde et upartisk konsil. Sammen med vestkeiser Honorius sendte han en protestdelegasjon på fem biskoper til østkeiseren. De krevde et konsil for å avgjøre striden, og at Johannes i mellomtiden måtte gjeninnsettes på sitt sete. Men pavens utsendinger ble kastet i fengsel i Trakia, for partiet til Theofilos (Eudoxia hadde dødd i barselseng i oktober) innså at hvis det ble holdt et konsil, ville de uunngåelig bli fordømt. Da utsendingene ble sendt tilbake til paven, avbrøt Innocent kirkefellesskapet med de østlige biskopene som hadde dømt Johannes. Det førte også til brudd med Alexandria og Johannes’ hovedmotstander, patriark Theofilos.

Johannes’ 236 brev fra eksilet er blitt klassikere innen litteraturen. De ble skrevet for å trøste venner og menigheter og forteller oss mye om tre strenge år i eksil, mens de som støttet ham forgjeves arbeidet for hans sak. I sine siste år ser Johannes ut til å ha blitt noen ganger temmelig unødvendig voldsom og provoserende i sin språkbruk. Han følte seg sviktet av alle, og da den ønskede hjelpen ikke kom, henvendte han seg til forskjellige patrisiske kvinner i Roma.

Men den slags publisitet ønsket ikke hans fangevoktere, så sommeren 407 ga Konstantinopel ordre om at han skulle flyttes lengre bort, til rikets grenser i Pityus i Kolchis øst for Svartehavet, og to offiserer ble sendt for å følge ham dit. Reisen skjedde til fots, og han ble ofte tvunget til å gå i den stekende heten, noe den aldrende Johannes led fryktelig under, og han ble også tvunget ut på veiene i det dårligste vær. Til tross for at han gjentatte ganger sa fra om at han var utslitt, ble det ignorert av fangevokterne. Da han avkreftet og utmattet nådde Komana i Pontos (i dag Tekat i Nordøst-Tyrkia), var han svært syk, men han ble tvunget 8-9 km videre, til kapellet for St. Basiliskos.

Neste dag tryglet den utmattede og syke Johannes om at de måtte bli der litt lenger. Vokterne brydde seg fortsatt ikke om ham, men da de hadde gått 6 km, så de at han virket døende. Da tok de ham med tilbake til kapellet. Der skiftet prestene hans klær, iførte ham hvite gevanter og ga ham sakramentet. Et par timer senere sa han sine siste ord: «Ære være Gud for alle ting» og overga sin sjel til sin skaper. Dette var på festen for Korsets Opphøyelse, den 14. september 407. Hans død må nesten betraktes som overlagt mord. Allerede hundre år etter hans død gjorde hans talegaver at han fikk tilnavnet Krysostomos, «Gyldenmunn».

I 414 ble han rehabilitert av paven, som fortsatt var Pius I. Hans fest ble feiret fra 438, og i 448 sørget keiser Theodosios II (408-50) for hans legeme hentet og bisatt i Apostelkirken i Konstantinopel. Det hadde alltid vært Johannes’ største ønske å bli gravlagt i nærheten av den hellige apostelen Peter, og rundt 1200 ble ønsket oppfylt ved at hans relikvier kom til Peterskirken i Roma. Relikvier av ham befinner seg på Athos, i Moskva, Kiev, Messina, Venezia, Paris, Brugge og Mainz.

Den hellige Johannes Krysostomos æres både i vest og øst. I øst regnes han som en av de Tre Hellige Hierarker og Universelle Lærere (ved siden av de hellige Basilios den Store og Gregor av Nazianz), i vest som en av de fire store greske kirkelærere (ved siden av de to nevnte og Athanasius av Alexandria), og fremfor alt som predikant. Han ga sitt navn til en revisjon av den bysantinske liturgi, men St. Krysostomos-liturgien går mest trolig ikke tilbake til ham, dens utbredelse skyldes innflytelse fra Konstantinopel og dens nåværende form er mye yngre enn fra hans tid.

Allerede konsilet i Khalkedon i 451 omtalte ham som kirkefader. Tidligere ble hans fest feiret den 27. januar, dagen for translasjonen av hans bein til Konstantinopel. I øst har han minnedag 13. november. Hans navn står i Martyrologium Romanum.

Krysostomos blir fremstilt som gresk biskop med evangeliebok, bikube (ikonografisk symbol for veltalenhet), engel og due. Den eldste avbildningen av ham er en freske fra kirken Santa Maria Antiqua i Roma fra ca 705. 

Johannes Krysostomos var en idealist, alltid på søken etter perfeksjon for seg selv og for den verden han levde i. Han ble kontinuerlig skuffet, og siden han manglet styrken til en Athanasius av Alexandria eller samtidige som de hellige Basilios den Store og Ambrosius av Milano, kom han vanligvis mindre heldig fra sine konflikter med de verdslige myndighetene. Hans store styrke er at han aldri tillot seg å bli kynisk eller desillusjonert, men fant alltid en måte å holde på sine visjoner.

FROM THE ORTHODOX CALENDAR

THE MOST COMPREHENSIVE ORTHODOX LITURGICAL CALENDAR ON THE WEB
også på Android og Iphone

HER ER OPPSKRIFTER FRA 

Det ortodokse kjøkken

Oppskrifter i fasten

Bordbønn.

Før måltidet:

Alles øyne våker vokter på oss Herre

Og du gir dem deres føde i rette tid. du åpner din hånd og metter alt som lever med velsignelse.

Etter måltidet

Takk Herren, for han er god og hans miskunnhet varer varer i evighet.
Herren er god i mot alle og hans barmhjertighet er over alle hans gjerninger.

 

Kirkekalender Fredag 25. november  (12/11) år 2016.     22.uke etter pinse.  

5.Tone

Faste: vin og olje er tillat

St. John den barmhjertige,

Lesning:

Den hellige Apostel Paulus første brev til tesalonikerene     2:14-19

«Brødre og søstre:  dere, søsken, ble etterfølgere av de Guds menigheter
som er i Judea i Kristus Jesus. For dere led også under de samme plagene
fra deres egne landsmenn, slik som de led fra jødene,

de som drepte både Herren Jesus og sine egne profeter,
og som har forfulgt oss.
Og de er ikke til behag for Gud, og de står imot alle mennesker,

ved at de forbyr oss å tale til hedningefolkene, så de kan bli frelst.
På denne måten oppfyller de alltid sine synders mål.
Men vreden har til fulle innhentet dem.

Men vi, søsken, etter at vi ble tatt bort fra dere en kort tid,
var vi vel ute av syne, men ikke av hjertet.
Vi prøvde med enda større iver og med stor lengsel å få se deres ansikt igjen.

Derfor ville vi komme til dere,
også jeg, Paulus, forsøkte både én og to ganger, men Satan hindret oss.

For hvem er vårt håp, vår glede eller kransen vi kan rose oss av?
Er det ikke nettopp dere som skal stå framfor Herren Jesus Kristus ved Hans gjenkomst?.»

Evangelium:

Evangelisten Lukas    11:  23 – 26

«På den tid sa han: 

Den som ikke er med Meg, er imot Meg, og den som ikke samler med Meg, han sprer.

Når en uren ånd er fart ut av et menneske,
drar den gjennom tørre steder og søker hvile.
Og finner den ingen, sier den: Jeg vil vende tilbake til mitt hus som jeg for ut av.

Og når den kommer dit, finner den det feiet og pyntet.

Så går den bort og tar med seg sju andre ånder, mer onde enn den selv, og de drar inn og bor der. Og for det mennesket er det siste verre enn det første.»       

 

 

 

Fra kirkefedrenes munn: «…men sannheten ligger midt i mellom og avviser alt dette uvanlige.Den lærer oss at vi skal bekjenne oss til en Gud som har en natur i tre personer,Faderen,Sønnen og den hellige Ånd.det onde er ikke en substans, men er akksidens*, den tanke ,det ord eller den gjerning som strider mot Guds lov, som omfatter det som tenkes, sies og handles, forsvinner i det denne opphører.Dette forkynnes også at en av de tre i den hellige treenighet, Kristus, har to personer i en person.» Johannes fra Damaskus. ca. 676 – 5. desember 749 melkittisk munk og prest. *Aksidens, tilfeldighet; tilfeldig og mindre vesentlig egenskap-

Liten Meditasjon: Hva ligger i begrepet: Den Vesens-Ene-treenighet?

FREDAG (til det hellige korsets minne) Tropar (1.tone): Frels, o Herre, Ditt folk og velsign Din arvedel, gi Dine troende seier over motstanderne og bevar Ditt herrevelde med Ditt kors. Kondak (4.tone): Villig lot Du Deg løfte opp på korsets tre for å gi rikelig miskunn til Ditt nye eiendomsfolk, Kristus, vår Gud, gled Du Dine troende med seier over motstanderne, med Ditt uovervinnelige kors som fredens våpen.

 

St John the Merciful was known for his gentle attitude towards people. Once, the saint was compelled to excommunicate two clergymen for a certain time because of some offense. One of them repented, but the other fellow became angry with the Patriarch and fell into greater sins. The saint wanted to summon him and calm him with kind words, but it slipped his mind. When he was celebrating the Divine Liturgy, the saint was suddenly reminded by the words of the Gospel: “If you bring your gift to the altar and remember that your brother has something against you, leave your gift before the altar … first, be reconciled with your brother, and then come and offer your gift” (Mt. 5:23-24). The saint came out of the altar, called the offending clergyman to him, and falling down on his knees before him in front of all the people he asked forgiveness. The cleric, filled with remorse, repented of his sin, corrected himself, and afterwards was found worthy to be ordained to the priesthood.

St. John den barmhjertige, patriark av Alexandria (620). Ærverdige Nilus den Raske Sinai (451). Hieromartyrs Constantine, Vladimir, Alexander, Matthew, Demetrius prester (1937). Ny Hieromartyr Boris (1942). Salige John «the hårete, «idiot for-Kristus ved Rostov (1580). profeten Akia (Achias) (960 f.Kr.). St. Nilus  av Athos (1651). «Den barmhjertige» Ikon av Guds Mor.

FROM THE ORTHODOX CALENDAR
THE MOST COMPREHENSIVE ORTHODOX LITURGICAL CALENDAR ON THE WEB
også på Android og Iphone

HER ER OPPSKRIFTER FRA 

Det ortodokse kjøkken

Oppskrifter i fasten

Bordbønn.

Før måltidet:

Alles øyne våker vokter på oss Herre

Og du gir dem deres føde i rette tid. du åpner din hånd og metter alt som lever med velsignelse.

Etter måltidet

Takk Herren, for han er god og hans miskunnhet varer varer i evighet.
Herren er god i mot alle og hans barmhjertighet er over alle hans gjerninger.